BÆST UTEN BALL

Okei. Det er vel bare å innse nederlaget nå. Det er ikke tvil. Det siste profftoget har gått, og jeg fikk aldri billett. Jeg nådde ikke helt opp. Sånn er det bare. Det kommer nok ingen telefoner fra imponerte og interesserte talentspeidere fra Leeds, Barcelona eller Bodø/Glimt. Jeg kan vel bare slutte å vente på henvendelsen. De ringer visstnok veldig sjelden til smålubne 36 og ett halvt-åringer med sterkt nedadgående formkurve og tilsvarende oppadgående vektkurve. Dessverre.

Det er litt sørgelig, men sant. Jeg ble aldri oppdaget av toppklubbene. Målsniken fra Nesøya fikk aldri muligheten til proffspill i Europa eller på landslaget, slik planen var i mine unge dager. I de glade åtti- og tidlige nittiårene var det ingen tvil om det prioriterte karrierevalget. Mens jeg sto på plenen foran huset og driblet og trikset meg forbi en svimmel Diego Maradona og dundret ballen i mål bak en sjanseløs Bruce Grobbelaar, lyste proffdrømmen foran meg så klar og så reell. Det var bare et tidsspørsmål før hageflekken hjemme var byttet ut med Elland Road, Wembley og Ullevål. Verden ventet i spenning på gjennombruddet mitt. På hjemmebanen var fotballskoene gjerne et par seilerstøvler og motstanderne var som regel busker og sykler. Men likevel. Når triksene satt som planlagt, og jeg med strak vrist dundret plastballen inn i vinkelen gikk det et sus av begeistring gjennom omgivelsene ved mitt eget hjemmestadion. Eller var det bare nordavinden som suste i trærne? Mulig det. Men innlevelsen var i hvert fall stor og drømmen var ikke mindre.

Fotball var livet. Gutterommet mitt var tapetsert av fotballplakater jeg hadde fått som medlem i Boing-klubben, og hver lørdag ettermiddag satt jeg klistret foran TV-skjermen og fulgte Tippekampen på NRK med store øyne. Fanget opp noen nye finter og triks, og kranglet litt med dommeren før jeg på ny entret banen utenfor husveggen. Klar til dyst. Klar for nye innbilte mesterskapsbragder, der nervøse motspillere hadde svært lite å stille opp med. I likhet med mammas hagevekster. Blomstene hennes levde et særdeles farlig liv i bedene rundt på gressbanen, og mang en tulipan mistet hodet i kampens hete. Men noe må jo ofres om man skal nå målet og oppnå millionkontrakt.

Jeg var min egen kommentator, og med ekte Arne Scheie-innlevelse og dialekt, lot jeg superlativene hagle når ballen smalt i mål – i hagegjerdet mellom to skjelvende seljetrær. Armene ble løftet over hodet og jeg tok imot publikums «hyllest». Fra et hjemmepublikum som vanligvis besto av tre måser, to kråker en halvskremt huskatt og ei lillesøster som holdt på med helt andre ting – og som strengt tatt ikke var imponert i det hele tatt.

Der var man en gang. Klar for den store fotballverden. Men en fotballkarriere består som kjent av både oppturer og nedturer. Dessverre kom min avgjørende nedtur ganske tidlig. Etter store karrierehøydepunkt som finaleseier i Selsøyviklekene tidlig på nittitallet og en sterk borteseier for Nesøy City mot Gjerøy United litt senere i samme tiår fikk karrieren en knekk.
Før vi går videre og drøfter årsaker til karriereknekken, tar jeg meg friheten til å dele et lite minne fra den nevnte kampen på Gjerøy.  Under den kampen gjorde undertegnede seg nemlig for første og eneste gang bemerket i media for noe som nesten minner om en fotballbragd. I en reportasje i Helgelands Blad sto følgende å lese etter kampen; «Unge Kenneth Didriksen fra Nesøya var muligens en smule overtent i starten av kampen. For fire minutter ut i oppgjøret var stillingen 1-1, og Didriksen hadde scoret begge målene…».

Sånn kan det gå. Men det var ikke prestasjonen på Gjerøy som bremset karrieren. Nei, årsaken er nok langt mer sammensatt og ganske alminnelig. For en eller annen gang i ungdomsskoletida mistet den selvutnevnte toppscorerkandidaten fra ytre strøk fokus på målet. Karrieren skled av foten i et sleivspark. I en hel volley som skrudde langt utenfor mål og endte utenfor sidelinja og langt opp på tribunen. Da ballen skulle hentes ned oppdaget jeg med ett at det finnes andre spennende ting i verden. Sånt som jenter. Sånt som fest og moro. Sånne utenomsportslige aktiviteter og interesser som gjorde at fotballskoene fikk roligere dager stadig lenger inne på skohylla. Jeg havnet i den klubben som veldig mange av oss kommer til i når puberteten herjer i kroppen, og alskens spennende skjer rundt et forvirret tenåringshode. Man drømmer fremdeles om «stang inn». For all del. Men det har vel strengt tatt ingenting med fotball å gjøre.
I den storklubben er det langt mellom millionlønningene, men det er der de fleste av oss ender. Selv om vi var svært sikre på egen proffsuksess noen små år tidligere.

Der ble det stopp. Så her står jeg i dag. Eldre enn de aller fleste tippeliga- og premier league-spillerne. Uten utsikter til noen proffkontrakt. Uten millionlønn. Uten kondis. Uten fotballsko.

Men det er langt fra helsvart. For en viktig ting har jeg sikret meg. Eller rettere sagt; fire viktige ting har jeg fått på plass. Noe som er mye mer verdifullt enn noen proffkontrakter, og noe som så absolutt gir avkastning i form av flotte fotballopplevelser. Da min egen fotballkarriere måtte vike for ungdommelig mot og overmot på helt andre områder, har jeg – uten å tenke spesielt over det – muligens sikret min fotballframtid på annet vis. Og hvem vet. Kanskje proffdrømmen ikke er så fjernt unna likevel? Jeg har nemlig fått fire flotte barn, og fars fotballinteresse synes å ha smittet over på flere av dem. Så nå bretter jeg opp ermene, og påtar meg gjerne stillingen som personlig veileder, manager og skuddredd målvakt. Jeg går helhjertet inn for å hjelpe dem opp og fram i den vakre fotballverden. Så får vi se om de makter å henge på lenger enn meg, eller om de faller for de samme fristelsene som sin far.. Uansett står supporterpappaen og manageren der for å backe dem opp i sin videre karriere. 

Det er en stor fornøyelse å stå på sidelinja når ungene spiller, og det gleder et halvgammelt fotballhjerte stort når eldstejenta deltar på sonesamling, og scorer mål etter mål for sitt lag. Det ble kanskje ikke gylne år for meg hos Leeds United. Og det ble definitivt ikke landslagsplass. Men fotball er så mye mer enn det. Og nå nyter jeg livet som fotballpappa. I akkurat passelig tempo og med hjemmeseier uansett resultat.

FRYKT IKKE MANNEN MED LJÅEN

I hvert fall ikke hvis mannen som svinger relativt ukontrollert med det utdaterte landbruksredskapet viser seg å være undertegnede. Frykten vil i så fall være helt uberettiget. Selv ikke timotei, løvetann, hundekjeks eller annet gress og ugress trenger å bli særlig bekymret for livet og framtiden, når «dødsengel» Didriksen stiger fram på åkerkanten med ljåen løftet til kamp.
Og en ting kan jeg love. Det kommer ikke til å skje at jeg utfordrer grøden på den måten flere ganger heller. Jeg har gitt opp den karrieren. Min debut med ljåen blir min siste opptreden med redskapet. Nå for tiden finnes det jo heldigvis så mye kjekt motorisert utstyr, som heller bør benyttes av den moderne mann.

Det så jo så lett ut når jeg tenkte på det. Når jeg mimret tilbake til sånn som jeg husker ljåslåtten fra min barndom. Når de voksne svinget ljåen med raske bestemte bevegelser, og la ned kvadratmeter på kvadratmeter av grønt gress til husdyrene. Raket det sammen og hang det på hesjene til tørk.
Da jeg vokste opp hadde vi nok forlatt ljåens virkelige storhetstid, og jeg husker at den stort sett ble brukt til å høste gresset på mer utilgjengelige steder, men likevel. Den var et nyttig redskap, og sikret en god del ekstra fôr til dyra i fjøset.
Min jobb som liten spirrevipp på en kvart ljålengde, i tillegg til litt raking hist og her, var å sveive på den store tunge slipesteinen, mens ljåen ble kvesset. Husker ennå godt lyden av jernet når det danset i litt ujevn takt mot steinen. Hvordan tonen endret seg og jernet sang når det ble helt mer vann på steinen. «Slipsteinsvalsen», som Alf Prøysen beskrev så flott, er et kjært barndomsminne.

Men før jeg mimrer meg enda lenger ut på åkrene- la oss vende tilbake til han med ljåen på Nesøya denne sommeren. Og la meg fortelle litt om bakgrunnen for mitt stunt på åkeren.
Vi driver ikke med landbruk her ute på øya, jeg og familien min.  Vi har ikke fjøs, og ingen drøvtyggere å holde med mat. Takk og pris. De ville gått en særdeles mager vinter i møte, om undertegnede skulle hatt ansvaret for å høste inn vinterforsyningen deres.
Nei, vårt eneste husdyr er den passe lille kaninen «Junior», som tilhører eldstejenta. Men også kaniner trenger tørrhøy, så når det var tid for førsteslått for de ordentlige gårdbrukerne her ute, ble det vedtatt at vi skulle lage oss ei lita hesje ved huset, og tørke litt høy som vi kunne servere kaninen til vinters. Å slå et lite grann gress med ljå skulle vel være lett match. Trodde jeg.

Men hver gang jeg følte jeg nesten fikk dreisen og den riktige «schwongen» på redskapet, så ble det bom stopp eller svisj i løse lufta. Enten sto jeg fast i bakken eller så strøk jeg bare ned gresset foran meg.
Det var nok dessverre ikke mange gress-stråene som møtte sin overmann mens jeg rotet rundt med ljåen på åkeren. Og det gikk ikke mange minuttene før ljåen ble parkert bestemt ved husveggen, og jeg hentet fram skjøteledning og elektrisk kantklipper. 
Litt senere på dagen var vi i mål med prosjektet. Da kunne jeg og min kjære beundre utsikten mot Nordlands trolig aller minste hesje. Et par meter lang, litt slakk i strengene, men kledt etter beste evne med grønt vinterfôr, som forhåpentligvis blir god føde for «Junior» når vi forlater sommersesongen. Hvis det blir såpass høytørk, da…

Slåtta på gammelmåten er ikke den eneste «jordiske aktiviteten» vi har forsøkt oss på i år. Sammen med noen gode naboer har vi etablert potetland på en bortgjemt åker, og i kasser utenfor huset har det blitt plantet salat og gulrøtter. Disse vokser fint. Noen sukkererter ble også plantet ved husveggen, men de nektet plent å møte den nordnorske sommerens sju-åtte kalde nordavindsgrader ansikt til ansikt, og etter å ha konstatert at disse vekstene valgte å bli under jorden, ble de erstattet av blomster.

Vi har også høstet inn noen av råvarene som finnes naturlig i vårt område. Undertegnede har blant annet tatt på seg oppdraget med å høste inn ei stor bøtte granskudd, som ble kokt til saft på tidligsommeren i år. Riktig så friskt og godt, ble det. Rabarbrasyltetøy ble kokt før sankthans, og vi gleder oss nå til å høste mer av sensommerens og høstens vekster og bær. Skogen og myrene har mye godt å by på, og selv om det ikke tegner til å bli den helt store bærhøsten i år, er både jeg og min bedre halvdel veldig glad i å høste av naturen. I år regner jeg med at det blir nye smaksopplevelser på soppfronten også - når den sesongen tar til for fullt. Fruen har allerede fått ny soppbok og soppkniv, og hun ønsker seg nå soppkurv som matcher hennes stadig større soppinteresse. Jeg gleder meg allerede til å smake på nye retter.

Men nå får dere ha meg unnskyldt, kjære lesere. Jeg må nok forlate tastene for en stund. Jeg har nemlig lovet å ta ei lita arbeidsøkt i potetlandet. Snart skal det høstes potet. Derfor har jeg funnet fram et annet redskap med lange og stolte tradisjoner i norsk jordbruk. Grevet står klart til dyst, og det samme gjør snart jeg.

Jeg får bare håpe at ikke grevet skaper like mye hodebry som ljåen gjorde.  Da må jeg trolig begynne å spare til traktor..

Joda. Ellers går det bare bra.

Ærede lesere. Dere er nå i ferd med å bli vitner til et noe uvanlig eksperiment. Et skrivebordseksperiment med innslag av lett tortur og svært lite sunn fornuft, der undertegnede er forsøkskanin, og der min kropp og min psyke blir satt på prøver den ikke har vært borti før.
Det er muligens ikke verdens mest vågale eksperiment, det går heldigvis ikke ut over andre enn meg selv, men det er definitivt basert på en sann historie, og det skaper utvilsomt utfordringer for undertegnede både på det fysiske og det mentale plan akkurat i øyeblikket. Hva er utfordringen, spør du? Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg skal prøve å være kreativ skribent, etter en lang våkenatt til havs, og halvveis uti dag to som nikotinfri…

Alle som har sluttet å røyke eller bruke snus, og som med lett hevede, selvsikre øyenbryn blåser ut at det var «ingen utfordring», «ikke noe problem», «lett match» eller «piece of cake» for den saks skyld. Unnskyld meg, men jeg tror ikke på dere. Ikke i det hele tatt. Den slags selvbedrag er sikkert godt å klamre seg til i ettertid. Noen drøye uker etter at sneipen er slukket for godt og snusleppa og fortennene er bleknet. Men påstanden om at det er «så lett, at» kan dere bare ta med dere lenger utpå blåmyra. I hvert fall de av dere som sa det var så lett, så uproblematisk – etter at dere lykkes på fjerde forsøk.

Jeg har akkurat rundet dag tre uten nikotin, og det er slettes ikke noen dans på roser. Nå skjønner ikke jeg at det skal være behagelig å danse på roser heller, men uansett. Jeg har ikke vondt noen steder, det er ikke det. Men jeg er så til de grader fjern og forvirret, at jeg er strengt tatt både spent og en smule bekymret med tanke på hva som kommer på trykk i MA under vignetten «Sjøsprøyt» på torsdag. Hva jeg skal lire av meg av uvesentligheter denne gangen. Uten plan og uten snus.
I om lag 20 år har jeg vært avhengig av å ha sigaretten eller snusboksen tilgjengelig. Mange av mine nærmeste har rådet meg til å slutte, og jeg vet jo at det er på tide og at det er lurt. Jeg vet jo så inderlig godt at det ikke finnes en eneste god grunn til å fortsette.
Nok får være nok. Nå tror jeg at jeg har motivasjon tilstrekkelig for å slutte, og å lansere slutteplanene og skrive høyt om det både på Facebook, på blogg og i avisa gjør det jo heller ikke lettere å gi etter for suget.

I dag er det mandag. I natt var jeg på havet på jakt etter storseien og dens artsfrender i havet mellom Nesøya, Selvær og Myken. Har akkurat levert fangsten, gjort fast båten og latt juksamaskinene få en velfortjent pause. Øyelokkene mine begynner å bli fryktelig tunge. Selv ikke Didriksens svarteste kaldkaffe har nevneverdig effekt lenger. Jeg kunne lagt meg nedpå en time eller to. Men da hadde eksperimentet gått i vasken. Jeg må få ferdig månedens «Sjøsprøyt» til Meløyavisa før jeg stuper under dyna.  Jeg må være i mål med teksten før deadline. Og jeg må bevise for meg selv at jeg faktisk klarer å jobbe og gjøre noe fornuftig uten å pakke overleppa full av nikotin eller smatte på en sigarett. At man plusser på eksperimentet med en dose søvnmangel i tillegg gjør bare det hele litt mer krevende.

Vent litt. Må ta meg en liten pause, en neve Fishermans Friends og en heftig slurk svartkaffe før jeg fortsetter å skrive. Sånn. Jeg gjesper så det knaker i kjevene og to-tre husfluer går med i dragsuget når jeg prøver å suge til meg ekstra energi fra den oksygenfattige lufta rundt min kontorplass ved kjøkkenbordet. Joda, en sterk pastill hjelper litt. «Strongest there is», heter det vel. Greit. Ok. Hvor var jeg? Jo. Et eksperiment, var det. Fysisk og mentalt var det.
Kjenner egentlig sørgelig mye annet enn inspirasjon til skriving ta bolig i kroppen min. Matlyst, søtsug, søvnmangel og nikotinabstinens er det jeg føler. Jeg stikker hånda ned i bukselommen og leter for ørtende gang etter noe som ikke er der. Snusboksen er forært ildgudene i vedovnen. Og butikken er stengt. Sukk. Bare Fishermans Friend og tyggis. Sukkerfri Extra. Jeg tar en mintpastill til. Har for lengst passert den kritiske inntaksgrensen med varsko om lakserende virkning. Men det skiter jeg i.

Sånn. Da vet dere hva som rører seg under topplokket hos undertegnede akkurat i øyeblikket. Og det var sånn omtrent herfra i teksten jeg skulle styre dere elegant inn på et interessant tema. Starte på en tankevekkende tekst, med snert, humor og en litt alvorlig undertone, kanskje. En dose samfunnssatire. Litt forfriskende hverdagslitteratur, som ville gi dere noe å tenke på – noe å filosofere over en ellers grå og alminnelig torsdag formiddag.
Men det er bare å beklage. Det er ikke noe som helst å hente under håret på Didriksen i dag. Det foregår yderst lite fornuftig bak de tunge øyelokkene mine for øyeblikket. Når jeg konsentrerer meg skimter jeg konturene av en «General-logo», og jeg synes så tydelig jeg hører pipingen fra en juksamaskin. Ellers hører jeg klart og tydelig at senga og sofaen roper etter meg i kor.

De dype betraktninger og våkne observasjoner utgår denne gangen. Så får vi heller si at dette var årets dose agurknytt fra Didriksen. I god sommertradisjon. Og neste gang jeg skal skrive til dere, lover jeg å ha ristet av meg nikotinsuget, og da skal jeg være både opplagt og uthvilt.
Jeg erklærer herved eksperimentet for avsluttet, og på sett og vis vellykket. Jeg rakk i hvert fall deadline. Og jeg er fremdeles røykfri. 

God sommer!

Klar for nye tokt

Sommeren er her. Selv om værgudene sliter tungt med å klare å by oss et tosifret antall grader, og regnbygene som serveres oss er kalde som hagl, så er det sommer. Kalenderen kan ikke ta feil. Stillongsen er lagt bort, og jeg nekter plent å ta den på igjen.

Og når sommeren melder sin ankomst, varm eller kald, tørr eller våt, så begynner jeg å lengte etter livet ombord i «Bølgen» - den hundre år gamle kutteren som tilhører min gode journalistkollega Yngve. I tre år har vi to tatt et sommerlig reportasjetokt med skuta på kysten av Helgeland og Salten, og våre opplevelser er blitt både til avisreportasjer og bok.

Følgende uhøytidelige tekst finnes avslutningsvis i boka vår – og handler om noen av de mer lattervekkende opplevelsene vi hadde på turene.

Fra lettmatrosens minnebok

Det sies at man husker godværsdagene best, og det er helt sikkert noe i det. Minnene om speilblankt hav, midnattsol og smørblide, sommervarme øyværinger glemmer vi aldri. Men når vi tenker tilbake er det også minner som umiddelbart vekker latter og hoderistende, småflau humring. Minner som aldri vil gå i glemmeboken. Ikke fordi de var så mektige, imponerende eller rørende. Tvert imot. Det er kanskje ikke alt man burde fortelle, men tabbene og de mindre heldige øyeblikkene har gitt oss mang en hyggelig mimrestund i etterkant. Og de hører liksom med når man skrur tida tilbake og slår opp i minneboka.

Da vi skulle legge ut på tokt første gang i 2010, måtte vi gjøre helomvending utpå fjorden da vi med ett oppdaget at alt av tauverk lå igjen på kaia. Med denne forglemmelsen i bakhodet var vi ekstra påpasselige før tokt nummer to. Tau og tamper ble lagt sirlig på plass på sine riktige plasser om bord, før skipperen slo et par slag i skipsklokka og «Bølgen» gikk fra kai. Lettmatrosen rakk akkurat å tenke «sånn, der var vi i gang», trekke et lettelsens sukk og sette seg ned på romluka med kameraet klart, da en snodig lyd fylte luften i Hamn: «Sproooiiing».  Den hadde strekt seg alt den kunne, men landstrømmen klarte til slutt ikke å holde igjen flere tonn kutter i god fart fra kai…

En annen utfordring vi hadde på våre tokt var å finne såpass internettdekning at vi fikk sendt våre reportasjer underveis. Både i Bodø, på Ørnes og i Sandnessjøen satt utålmodige redaktører og ventet på livstegn, bilder og tekster fra sine to sjøfarende kolleger. Mange ganger måtte vi spørre lokalbefolkningen om å få låne trådløse nett og en midlertidig kontorkrok, slik at vi fikk sendt fra oss våre historier og bilder. Et av de mer spesielle kontorene som ble brukt, var handicaptoalettet tilhørende Nord-Dønna båtforening. Det var utvilsomt noen båtturister som stusset fælt da de slo opp døra for å få gjort sitt fornødne, og oppdaget at skåla var okkupert av journalister med pcen på fanget. Men vi var da høflige. La fra oss mus og tastatur på dogulvet og forlot området en stakket stund, mens folk fikk bruke rommet til det egentlig var ment til. Det ble litt løping inn og ut, og arbeidsklimaet var til tider krevende. Men redaktørene ble fornøyd og vi kunne mønstre på igjen. På jakt etter nye saker og nye nett-tilkoblinger.

I boka har vi beskrevet våre små motorproblemer underveis på turene, og vårt etter hvert nærmest intime forhold til kystens tapre heltinne «Ruth Opsahl». Vi har også beskrevet hvordan vi måtte løpe nesten alt våre smekre kropper kunne greie for å nå igjen noen intervjuobjekter som trodde vi var Jehovas vitner, og vi har beskrevet skipperens heller karrige tilværelse i rommet, under et dekk som lekket som en sil. Undertegnede vil aldri glemme synet som møtte ham, da han våknet av skipperens hese rop om hjelp, da han holdt på å forkomme i søkkvåte sengeklær under romluka. Da båteieren endelig stakk hodet inn i lugaren, minnet han mest om en forvokst, nyfødt kråkeunge, rød i nebbet og med noen våte hårtjafser pekende i alle himmelretninger. Det var et syn som for alltid vil få meg til å trekke på smilebåndet.

Så. Det er ikke bare godvær og solvarme som brenner seg fast i minnet. Det er også viktig å huske de små lattervekkende øyeblikkene, de friske replikkene som haglet og skapte god stemning og også de gode samtalene man kunne ha over kveldsmaten når vi hadde ankret opp for kvelden. Det er det som skaper helheten, og som gjør at våre Kysttokt har vært uforglemmelige opplevelser. Jeg håper det blir enda flere turer med «Bølgen». Vi har fremdeles mange plasser å besøke, og mange ledige sider i minneboka.    

Det blir nok et tokt også sommeren 2015J

 

Kveldsstell og kvalitetstid

- No e det kveld. Kom så ska vi gå på badet. Vi må puss tennern. 

Pappa har akkurat skyllet av tutkoppen og Mikke Mus-fatet etter kveldsmaten, og de to minste er plutselig veldig opptatt av duploklossene, som har vært fullstendig uinteressante tidligere denne dagen. Et nytt forsøk følger.
- Kom, kom. No må vi puss. Vi må få på ny bleie.
Smårollingene overhører glatt pappas forsøk på å bryte inn i legoverden. Ei legoku må jo tross alt ha kveldslegogresset sitt og en legobil må parkeres forsvarlig for kvelden i den nesten ferdige legogarasjen sin. Det må jo pappa forstå.
- No må dåkker kom. Det e på tide å ta kveld.
 Fireåringen trykker på plass kua i den nye legoinnhegningen, og kikker spørrende opp på pappaen.
- Koffør det?
- Førr dåkker ska tidlig opp og i barnehagen i mårra.
- Koffør det?
- Førr ho mamma og han pappa må på jobb.
- Koffør det?
- Sånn at vi kan tjen pænga tell mat. Og nye legoklossa. Og alt sånt som vi treng.
Forklaringen er akkurat den samme som i går. Og kvelden før det. Og kvelden før det.
- Okei då.
Forklaringen virker tilsynelatende å holde mål også denne gangen. Kua er mett og den klossete drøvtyggeren tipper over og tar kveld i legobåsen sin. Legobilen parkeres i garasjen og de to smårollingene stabber litt motvillig etter pappa på badet.
Etter å ha parert et titalls flere «koffør det» og gått gjennom hele regla om Karius og Baktus  og sunget Flodehits, forklart nødvendigheten av bleie og vasking av ansiktet, prøvd å forklare hvorfor lillebror har tisselur og storesøster ikke har det og fått pysjen på rett vei er vi klare. Klare til neste verbale kamp. Minstemann på ett år går det greit med. Han protesterer litt på at pappa bare synger «oaiaiaia poff»-sangen to ganger, men finner roen på puta etter hvert, og sovner med armen rundt den nye traktoren sin. Storesøster på tre er ikke ferdig med spørreleken.
- Må du va flenk jenta og lukk att øyan. Det e viktig å søv.
- Koffør det?
- Førr ellers så bi du så trøtt i barnehagen i mårra.
- Koffør det?
- Hvis man ikkje søv, så bi man trøtt.
- Koffør det?
- Sånn e det bærre. Lægg deg no å søv.
- Okei då.
To minutter senere sovner pappa. En time eller to senere våkner han, og aner ikke hvor han er eller når på døgnet det er. De to små skattene sover søtt, og han ruller seg forsiktig og tilnærmet lydløst ut av senga og lister seg ned loftstrappa. Snubler i en legokloss i mørket på vei mot døra. De små våkner heldigvis ikke. Vel nede i stua skjenker han seg en god kopp kaffe, og setter seg ned i godstolen i. Fruen i huset kikker bort på ham, der han strekker seg søvnig etter kaffekoppen.
- Nei, nå er det vel på tide å ta kveld snart, kjære. Vi skal jo tidlig opp i mårra, sier hun.
Han tar en god slurk svartkaffe og svarer som han pleier når klokka nærmer seg midnatt.
- Koffør det?

Høyt opp og langt fram

Det går en skummel bølge gjennom nabolaget mitt, og den har revet med seg flere av mine nærmeste. Både naboer og slekt er rammet av denne bølgens intense kraft. Jeg kjenner den igjen fra tidligere års erfaringer, og jeg vet hvilken effekt den har. Det er sikkert derfor jeg på mesterlig vis har klart å manøvrere meg unna og ikke bli truffet. Jeg surfet elegant inn i smult farvann og fant en trygg havn hjemme i stua. Sitter på post i godstolen og observerer. I trygg avstand fra all den heseblesende aktiviteten som foregår der utenfor vinduet.

Jeg så effekten av samme typen bølge da jeg bodde mine år i Meløy. Våren hadde nylig meldt sin ankomst. Fjellene begynte sånn smått å bli snøfrie. Alt var fryd og gammen. Folket plystret fredfullt og lykkelig mens de rusket litt i blomsterbedene og avdekket de første blomsterskuddene. Vinterstøvet ble tørket av hagemøblene, og lette solstråler fra vårsola glitret i øynene til gammel og ung. Vårstemninga tok for alvor tak i oss.
Men med ett skjedde det uforklarlige. Tilsynelatende fredelige, bedagelige og avbalanserte sambygdinger tok plutselig av. Spratt nærmest ustyrlig opp fra sofakrokene rundt om i de tusen hjem. Slo av TVen, slengte fra seg kaffekoppen og strøk på dør. Den utløsende faktoren var gjerne at det ble lagt ut varsel på Meløy kommunes hjemmesider om at ei ny fjelltrimbok var lagt ut. Da var sirkuset i gang. En hel stim av meløyfjerdinger fikk det plutselig for seg at de skulle ut. De skulle høyt opp eller langt fram. Eller gjerne begge deler.

Sånn er det sikkert i år også. Både i Meløy og andre steder. Etter en lang og halvslapp vintersesong er det tydeligvis på tide å viske ut all dårlig samvittighet for vinterdvalen. Våryrheten og vårsola vekker en nærmest uimotståelig iver etter å springe av seg alt som måtte ha lagt seg rundt midjen i løpet av alle feite og sløve høytider man nettopp har gjennomlevd.  Etter å ha tømt hyllene på Dybvik Sport for nye tursko, tettsittende treningstights i glorete farger og fancy drikkeflasker, legger de ut på hvileløs jakt etter nye topper, nye vakre utsiktspunkt, nye trimbøker og nye fjelltrimrekorder. Tonnevis av kalorier ligger strødd igjen og hiver etter pusten i turløypene rundt om i den stille fjerding, og hver gang en alminnelig sofagris av mitt eget kaliber stikker hodet innom Facebook er veggen full av svette, fornøyde smil og rødblussende kinn, omringet av vakker utsikt fra et utall meter over havet. Premien for blodslitet er et kaffekrus med fjellmotiv på slutten av året, og sikkert noen knepp inn på beltet i tillegg.

En lignende bølge har skyllet over nabolaget mitt her ute på Nesøya. Mens undertegnede i fred og fordragelighet legger beina på stuebordet og tar det jeg selv mener er en velfortjent rolig kveld, gjerne med en kopp kaffe og et eller annet godt å bite i, så sitter flere i den nærmeste slekta og mine nærmeste naboer og kikker rastløst ut av vinduet. Mot bakkar og berg utmed havet. Det rykker urolig i spreke turføtter og det klør i fingre etter å klippe et nytt merke i trimkortet i en eller annen fjerntliggende trimboks på fjellet eller i en for lengst fraflyttet dal. Det er uker og måneder siden de passerte grensen for å bli premiert av aktivitetslaget for sine trimbragder. Nesøyskjeen er berget. Men likevel fortsetter de. Joggeskoene har så vidt rukket å lande i yttergangen, og pulsen er bare nesten kommet i normalt gjenge før de på ny kan observeres i spreke, ivrige klyv på tur opp ei eller annen bratt fjellskrent eller i full galopp på en eller annen tursti uti ødemarka. Det er gått sport i det. Og konkurranse. En konkurranse jeg følger med hvilepuls og et skjevt smil fra sidelinja. Lett hoderystende, men også ikke så rent lite imponert.

Når alt det er sagt, og jeg har herjet tilstrekkelig med sprekingene jeg omgås, så er vel tiden inne for å komme med en liten innrømmelse. Jeg er ikke fullt så upåvirket av fenomenet som jeg har proklamert innledningsvis i denne teksten. Jeg har faktisk anskaffet meg turkort jeg også. Et laminert lite nesøytrimkort. Og selv om det ikke er på langt nær like perforert av klipp som kortene til turbotrimmerne jeg er omgitt av, så ligger jeg veldig godt an til å få mitt aller første eksemplar av nesøyskjeen ved årets slutt. Da må jeg sørge for å få 12 klipp. Minst ett i måneden. Jeg har allerede 11 hull i kortet, og året er fremdeles ungt.

Og jeg må jo også innrømme at det er både fint og forfriskende å tråkke en tur ut på en av de mange fine trimløypene her ute på øya en gang i blant. Ikke hver dag, men når værgudene er i godlune og kroppen er i rette modus. En vandring i bedagelig tempo, helt uten plagsomme remedier som stoppeklokke og pulsmåler. Da kan man saktens få også undertegnede i joggeskoene og ut i marka. For det er mye fint som venter der ute. Fra Sørfjellet og Nordfjellet får man en eventyrlig utsikt mot Hestmannen, Rødøyløva, Træna, Lovund, Dønnamannen og andre flotte fjell som ruver i havet. På innlandet ligger Svartisen som et vakkert hvitt teppe over fjellene i Meløy og Rana. Helt sør på øya kan man tråkke over Polarsirkelen og det er utvilsomt herlig å sette seg ned i den hvite skjellsanden ved gapahuken på Silsanden, lytte til fuglekvitter og la øynene hvile på havet og skjærgården. Joda, det kan man like. Kosetrim i et behagelig tempo med fokus på naturopplevelser. Og når jeg en gang har levert inn trimkortet og jeg mottar den lille nesøyskjeen som et bevis på mine små trimbragder, skal den ikke gjemmes i et skap eller henges opp på veggen. Jeg skal feire med å ta den i bruk, og nyte en god skål med multekrem eller trollkrem fra bær som jeg selv har plukket på en av mine turer i sommer. Sånn må det bli. Ha en fortreffelig vår og sommer – i ditt eget tempo.