Det er tidlig desember, nordlyset danser i all sin grønnhvite prakt over himmelen
og det er gnistrende kaldt utenfor frostrosene på stuevinduet. Værgudene har i
all sin førjuls raushet spandert noen få centimeter med nysnø, som lyser opp en
ellers beksvart vintertilværelse nå i den nordnorske mørketida. Den eneste
lyden som høres der ute er forsiktig knaking fra tynne isflak i flomålet, og
små bølger som treffer land. Førjulsfreden har senket seg, og ser vi bort fra
småfuglene på fuglebrettet og havørna som sirkler over Nordnesøyvågen, så er
naturen i stor grad i pausemodus. Stivnet til is, mens den venter tålmodig og
stille på at sola skal snu og etter hvert spre litt etterlengtet energi og lys.
Inne i stua hos oss er det alt annet enn mørketid. Det er tent nærmere tusen julelys, det dufter av julebakst, ungene klipper og pynter skeive, skakke og sjarmerende julekort og fra høytalerne strømmer Prøysens kjente julemelodier.
«No har vi vaska gølvet og vi har børi ved», påstår den gamle visekunstneren, men teksten er bare sånn halvveis sann i vår førjulsverden. Gulvet er ikke nyvaska ennå. Men del to av strofa er rett. For far står ikke bare og ler, som en viss annen farsfigur litt lenger uti «Julekveldsvisa». Far her i huset har «børi ved». Og nå står hans firbente venn i sort støpejern og tygger ivrig på knusktørr bjørkeved, og varmer husfar for tredje gang. Minst.
Inne i stua hos oss er det alt annet enn mørketid. Det er tent nærmere tusen julelys, det dufter av julebakst, ungene klipper og pynter skeive, skakke og sjarmerende julekort og fra høytalerne strømmer Prøysens kjente julemelodier.
«No har vi vaska gølvet og vi har børi ved», påstår den gamle visekunstneren, men teksten er bare sånn halvveis sann i vår førjulsverden. Gulvet er ikke nyvaska ennå. Men del to av strofa er rett. For far står ikke bare og ler, som en viss annen farsfigur litt lenger uti «Julekveldsvisa». Far her i huset har «børi ved». Og nå står hans firbente venn i sort støpejern og tygger ivrig på knusktørr bjørkeved, og varmer husfar for tredje gang. Minst.
Det sies at ingenting slår ekte peisvarme, og det kan vi
skrive under på. I lyset fra flammene drømmer jeg meg tilbake til fine
vinterdager i skogen, da vi saget og dro til gards årets vedforsyning.
Vi arbeidet oss både varme og andpustne, både jeg og ungene. De deltok med stor iver i vedskogen, og mens noen trær falt, fant de alltids et nytt å klatre i. Noen dager senere var jeg minst like svett igjen, da jeg først jobbet med motorsaga, og deretter med øksa. Til slutt skulle veden stables, før jeg kunne overlate til værgudene, våren og varmen å tørke veden.
Og nå har veden altså nådd sin siste destinasjon. I skrivende stund går den opp i røyk og aske i ei adventspyntet stue – der peisovnen er selve hjertet som sprer varme og energi.
Vi arbeidet oss både varme og andpustne, både jeg og ungene. De deltok med stor iver i vedskogen, og mens noen trær falt, fant de alltids et nytt å klatre i. Noen dager senere var jeg minst like svett igjen, da jeg først jobbet med motorsaga, og deretter med øksa. Til slutt skulle veden stables, før jeg kunne overlate til værgudene, våren og varmen å tørke veden.
Og nå har veden altså nådd sin siste destinasjon. I skrivende stund går den opp i røyk og aske i ei adventspyntet stue – der peisovnen er selve hjertet som sprer varme og energi.
Og mens støpejernet er så varmt at det nesten gløder, englespillet
danser rundt i ring og far har dratt krakken bortåt ovnsglaset, legger husets
minstemann på fire med ett bort både saks og papir. Han kikker tankefullt bort
mot far og vedovnen. Grubler stille i noen sekunder før han spør.
- Du pappa. Trur du julenissen tør å klatre ned pipa når du hele tiden fyrer i ovnen? Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.
- Jeg tror vi lar døra stå ulåst på lille julaften. Sånn at han kommer seg inn den veien, sier jeg til slutt.
- Det er nok best. Det var lurt. Junior nikker enig, og kan klippe videre på nissekortet til bestemor.
Jeg drar krakken med meg bort til vinduet. Utenfor stua er det like kaldt. En strime av røyk stiger opp fra pipa på nabohuset også, og forsvinner mot en stjerneklar kveldshimmel. Over taket ser jeg en stjerne som blinker og lyser litt ekstra klart. Jeg tar meg en god slurk av kaffekoppen med nissemotiv, mens jeg smiler ut mot vinterværet. Kjenner julefreden senker seg i kropp og sinn, mens Prøysen synger siste linje i si julekveldsvise, og vedovnen og ungene jobber trofast videre med sitt.
- Du pappa. Trur du julenissen tør å klatre ned pipa når du hele tiden fyrer i ovnen? Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.
- Jeg tror vi lar døra stå ulåst på lille julaften. Sånn at han kommer seg inn den veien, sier jeg til slutt.
- Det er nok best. Det var lurt. Junior nikker enig, og kan klippe videre på nissekortet til bestemor.
Jeg drar krakken med meg bort til vinduet. Utenfor stua er det like kaldt. En strime av røyk stiger opp fra pipa på nabohuset også, og forsvinner mot en stjerneklar kveldshimmel. Over taket ser jeg en stjerne som blinker og lyser litt ekstra klart. Jeg tar meg en god slurk av kaffekoppen med nissemotiv, mens jeg smiler ut mot vinterværet. Kjenner julefreden senker seg i kropp og sinn, mens Prøysen synger siste linje i si julekveldsvise, og vedovnen og ungene jobber trofast videre med sitt.
God jul!
