Det går en skummel bølge gjennom nabolaget mitt, og den har revet med seg flere av mine nærmeste. Både naboer og slekt er rammet av denne bølgens intense kraft. Jeg kjenner den igjen fra tidligere års erfaringer, og jeg vet hvilken effekt den har. Det er sikkert derfor jeg på mesterlig vis har klart å manøvrere meg unna og ikke bli truffet. Jeg surfet elegant inn i smult farvann og fant en trygg havn hjemme i stua. Sitter på post i godstolen og observerer. I trygg avstand fra all den heseblesende aktiviteten som foregår der utenfor vinduet.
Jeg så effekten av samme typen bølge da jeg bodde mine år i Meløy. Våren hadde nylig meldt sin ankomst. Fjellene begynte sånn smått å bli snøfrie. Alt var fryd og gammen. Folket plystret fredfullt og lykkelig mens de rusket litt i blomsterbedene og avdekket de første blomsterskuddene. Vinterstøvet ble tørket av hagemøblene, og lette solstråler fra vårsola glitret i øynene til gammel og ung. Vårstemninga tok for alvor tak i oss.
Men med ett skjedde det uforklarlige. Tilsynelatende fredelige, bedagelige og avbalanserte sambygdinger tok plutselig av. Spratt nærmest ustyrlig opp fra sofakrokene rundt om i de tusen hjem. Slo av TVen, slengte fra seg kaffekoppen og strøk på dør. Den utløsende faktoren var gjerne at det ble lagt ut varsel på Meløy kommunes hjemmesider om at ei ny fjelltrimbok var lagt ut. Da var sirkuset i gang. En hel stim av meløyfjerdinger fikk det plutselig for seg at de skulle ut. De skulle høyt opp eller langt fram. Eller gjerne begge deler.
Sånn er det sikkert i år også. Både i Meløy og andre steder. Etter en lang og halvslapp vintersesong er det tydeligvis på tide å viske ut all dårlig samvittighet for vinterdvalen. Våryrheten og vårsola vekker en nærmest uimotståelig iver etter å springe av seg alt som måtte ha lagt seg rundt midjen i løpet av alle feite og sløve høytider man nettopp har gjennomlevd. Etter å ha tømt hyllene på Dybvik Sport for nye tursko, tettsittende treningstights i glorete farger og fancy drikkeflasker, legger de ut på hvileløs jakt etter nye topper, nye vakre utsiktspunkt, nye trimbøker og nye fjelltrimrekorder. Tonnevis av kalorier ligger strødd igjen og hiver etter pusten i turløypene rundt om i den stille fjerding, og hver gang en alminnelig sofagris av mitt eget kaliber stikker hodet innom Facebook er veggen full av svette, fornøyde smil og rødblussende kinn, omringet av vakker utsikt fra et utall meter over havet. Premien for blodslitet er et kaffekrus med fjellmotiv på slutten av året, og sikkert noen knepp inn på beltet i tillegg.
En lignende bølge har skyllet over nabolaget mitt her ute på Nesøya. Mens undertegnede i fred og fordragelighet legger beina på stuebordet og tar det jeg selv mener er en velfortjent rolig kveld, gjerne med en kopp kaffe og et eller annet godt å bite i, så sitter flere i den nærmeste slekta og mine nærmeste naboer og kikker rastløst ut av vinduet. Mot bakkar og berg utmed havet. Det rykker urolig i spreke turføtter og det klør i fingre etter å klippe et nytt merke i trimkortet i en eller annen fjerntliggende trimboks på fjellet eller i en for lengst fraflyttet dal. Det er uker og måneder siden de passerte grensen for å bli premiert av aktivitetslaget for sine trimbragder. Nesøyskjeen er berget. Men likevel fortsetter de. Joggeskoene har så vidt rukket å lande i yttergangen, og pulsen er bare nesten kommet i normalt gjenge før de på ny kan observeres i spreke, ivrige klyv på tur opp ei eller annen bratt fjellskrent eller i full galopp på en eller annen tursti uti ødemarka. Det er gått sport i det. Og konkurranse. En konkurranse jeg følger med hvilepuls og et skjevt smil fra sidelinja. Lett hoderystende, men også ikke så rent lite imponert.
Når alt det er sagt, og jeg har herjet tilstrekkelig med sprekingene jeg omgås, så er vel tiden inne for å komme med en liten innrømmelse. Jeg er ikke fullt så upåvirket av fenomenet som jeg har proklamert innledningsvis i denne teksten. Jeg har faktisk anskaffet meg turkort jeg også. Et laminert lite nesøytrimkort. Og selv om det ikke er på langt nær like perforert av klipp som kortene til turbotrimmerne jeg er omgitt av, så ligger jeg veldig godt an til å få mitt aller første eksemplar av nesøyskjeen ved årets slutt. Da må jeg sørge for å få 12 klipp. Minst ett i måneden. Jeg har allerede 11 hull i kortet, og året er fremdeles ungt.
Og jeg må jo også innrømme at det er både fint og forfriskende å tråkke en tur ut på en av de mange fine trimløypene her ute på øya en gang i blant. Ikke hver dag, men når værgudene er i godlune og kroppen er i rette modus. En vandring i bedagelig tempo, helt uten plagsomme remedier som stoppeklokke og pulsmåler. Da kan man saktens få også undertegnede i joggeskoene og ut i marka. For det er mye fint som venter der ute. Fra Sørfjellet og Nordfjellet får man en eventyrlig utsikt mot Hestmannen, Rødøyløva, Træna, Lovund, Dønnamannen og andre flotte fjell som ruver i havet. På innlandet ligger Svartisen som et vakkert hvitt teppe over fjellene i Meløy og Rana. Helt sør på øya kan man tråkke over Polarsirkelen og det er utvilsomt herlig å sette seg ned i den hvite skjellsanden ved gapahuken på Silsanden, lytte til fuglekvitter og la øynene hvile på havet og skjærgården. Joda, det kan man like. Kosetrim i et behagelig tempo med fokus på naturopplevelser. Og når jeg en gang har levert inn trimkortet og jeg mottar den lille nesøyskjeen som et bevis på mine små trimbragder, skal den ikke gjemmes i et skap eller henges opp på veggen. Jeg skal feire med å ta den i bruk, og nyte en god skål med multekrem eller trollkrem fra bær som jeg selv har plukket på en av mine turer i sommer. Sånn må det bli. Ha en fortreffelig vår og sommer – i ditt eget tempo.
