BÆST UTEN BALL

Okei. Det er vel bare å innse nederlaget nå. Det er ikke tvil. Det siste profftoget har gått, og jeg fikk aldri billett. Jeg nådde ikke helt opp. Sånn er det bare. Det kommer nok ingen telefoner fra imponerte og interesserte talentspeidere fra Leeds, Barcelona eller Bodø/Glimt. Jeg kan vel bare slutte å vente på henvendelsen. De ringer visstnok veldig sjelden til smålubne 36 og ett halvt-åringer med sterkt nedadgående formkurve og tilsvarende oppadgående vektkurve. Dessverre.

Det er litt sørgelig, men sant. Jeg ble aldri oppdaget av toppklubbene. Målsniken fra Nesøya fikk aldri muligheten til proffspill i Europa eller på landslaget, slik planen var i mine unge dager. I de glade åtti- og tidlige nittiårene var det ingen tvil om det prioriterte karrierevalget. Mens jeg sto på plenen foran huset og driblet og trikset meg forbi en svimmel Diego Maradona og dundret ballen i mål bak en sjanseløs Bruce Grobbelaar, lyste proffdrømmen foran meg så klar og så reell. Det var bare et tidsspørsmål før hageflekken hjemme var byttet ut med Elland Road, Wembley og Ullevål. Verden ventet i spenning på gjennombruddet mitt. På hjemmebanen var fotballskoene gjerne et par seilerstøvler og motstanderne var som regel busker og sykler. Men likevel. Når triksene satt som planlagt, og jeg med strak vrist dundret plastballen inn i vinkelen gikk det et sus av begeistring gjennom omgivelsene ved mitt eget hjemmestadion. Eller var det bare nordavinden som suste i trærne? Mulig det. Men innlevelsen var i hvert fall stor og drømmen var ikke mindre.

Fotball var livet. Gutterommet mitt var tapetsert av fotballplakater jeg hadde fått som medlem i Boing-klubben, og hver lørdag ettermiddag satt jeg klistret foran TV-skjermen og fulgte Tippekampen på NRK med store øyne. Fanget opp noen nye finter og triks, og kranglet litt med dommeren før jeg på ny entret banen utenfor husveggen. Klar til dyst. Klar for nye innbilte mesterskapsbragder, der nervøse motspillere hadde svært lite å stille opp med. I likhet med mammas hagevekster. Blomstene hennes levde et særdeles farlig liv i bedene rundt på gressbanen, og mang en tulipan mistet hodet i kampens hete. Men noe må jo ofres om man skal nå målet og oppnå millionkontrakt.

Jeg var min egen kommentator, og med ekte Arne Scheie-innlevelse og dialekt, lot jeg superlativene hagle når ballen smalt i mål – i hagegjerdet mellom to skjelvende seljetrær. Armene ble løftet over hodet og jeg tok imot publikums «hyllest». Fra et hjemmepublikum som vanligvis besto av tre måser, to kråker en halvskremt huskatt og ei lillesøster som holdt på med helt andre ting – og som strengt tatt ikke var imponert i det hele tatt.

Der var man en gang. Klar for den store fotballverden. Men en fotballkarriere består som kjent av både oppturer og nedturer. Dessverre kom min avgjørende nedtur ganske tidlig. Etter store karrierehøydepunkt som finaleseier i Selsøyviklekene tidlig på nittitallet og en sterk borteseier for Nesøy City mot Gjerøy United litt senere i samme tiår fikk karrieren en knekk.
Før vi går videre og drøfter årsaker til karriereknekken, tar jeg meg friheten til å dele et lite minne fra den nevnte kampen på Gjerøy.  Under den kampen gjorde undertegnede seg nemlig for første og eneste gang bemerket i media for noe som nesten minner om en fotballbragd. I en reportasje i Helgelands Blad sto følgende å lese etter kampen; «Unge Kenneth Didriksen fra Nesøya var muligens en smule overtent i starten av kampen. For fire minutter ut i oppgjøret var stillingen 1-1, og Didriksen hadde scoret begge målene…».

Sånn kan det gå. Men det var ikke prestasjonen på Gjerøy som bremset karrieren. Nei, årsaken er nok langt mer sammensatt og ganske alminnelig. For en eller annen gang i ungdomsskoletida mistet den selvutnevnte toppscorerkandidaten fra ytre strøk fokus på målet. Karrieren skled av foten i et sleivspark. I en hel volley som skrudde langt utenfor mål og endte utenfor sidelinja og langt opp på tribunen. Da ballen skulle hentes ned oppdaget jeg med ett at det finnes andre spennende ting i verden. Sånt som jenter. Sånt som fest og moro. Sånne utenomsportslige aktiviteter og interesser som gjorde at fotballskoene fikk roligere dager stadig lenger inne på skohylla. Jeg havnet i den klubben som veldig mange av oss kommer til i når puberteten herjer i kroppen, og alskens spennende skjer rundt et forvirret tenåringshode. Man drømmer fremdeles om «stang inn». For all del. Men det har vel strengt tatt ingenting med fotball å gjøre.
I den storklubben er det langt mellom millionlønningene, men det er der de fleste av oss ender. Selv om vi var svært sikre på egen proffsuksess noen små år tidligere.

Der ble det stopp. Så her står jeg i dag. Eldre enn de aller fleste tippeliga- og premier league-spillerne. Uten utsikter til noen proffkontrakt. Uten millionlønn. Uten kondis. Uten fotballsko.

Men det er langt fra helsvart. For en viktig ting har jeg sikret meg. Eller rettere sagt; fire viktige ting har jeg fått på plass. Noe som er mye mer verdifullt enn noen proffkontrakter, og noe som så absolutt gir avkastning i form av flotte fotballopplevelser. Da min egen fotballkarriere måtte vike for ungdommelig mot og overmot på helt andre områder, har jeg – uten å tenke spesielt over det – muligens sikret min fotballframtid på annet vis. Og hvem vet. Kanskje proffdrømmen ikke er så fjernt unna likevel? Jeg har nemlig fått fire flotte barn, og fars fotballinteresse synes å ha smittet over på flere av dem. Så nå bretter jeg opp ermene, og påtar meg gjerne stillingen som personlig veileder, manager og skuddredd målvakt. Jeg går helhjertet inn for å hjelpe dem opp og fram i den vakre fotballverden. Så får vi se om de makter å henge på lenger enn meg, eller om de faller for de samme fristelsene som sin far.. Uansett står supporterpappaen og manageren der for å backe dem opp i sin videre karriere. 

Det er en stor fornøyelse å stå på sidelinja når ungene spiller, og det gleder et halvgammelt fotballhjerte stort når eldstejenta deltar på sonesamling, og scorer mål etter mål for sitt lag. Det ble kanskje ikke gylne år for meg hos Leeds United. Og det ble definitivt ikke landslagsplass. Men fotball er så mye mer enn det. Og nå nyter jeg livet som fotballpappa. I akkurat passelig tempo og med hjemmeseier uansett resultat.

FRYKT IKKE MANNEN MED LJÅEN

I hvert fall ikke hvis mannen som svinger relativt ukontrollert med det utdaterte landbruksredskapet viser seg å være undertegnede. Frykten vil i så fall være helt uberettiget. Selv ikke timotei, løvetann, hundekjeks eller annet gress og ugress trenger å bli særlig bekymret for livet og framtiden, når «dødsengel» Didriksen stiger fram på åkerkanten med ljåen løftet til kamp.
Og en ting kan jeg love. Det kommer ikke til å skje at jeg utfordrer grøden på den måten flere ganger heller. Jeg har gitt opp den karrieren. Min debut med ljåen blir min siste opptreden med redskapet. Nå for tiden finnes det jo heldigvis så mye kjekt motorisert utstyr, som heller bør benyttes av den moderne mann.

Det så jo så lett ut når jeg tenkte på det. Når jeg mimret tilbake til sånn som jeg husker ljåslåtten fra min barndom. Når de voksne svinget ljåen med raske bestemte bevegelser, og la ned kvadratmeter på kvadratmeter av grønt gress til husdyrene. Raket det sammen og hang det på hesjene til tørk.
Da jeg vokste opp hadde vi nok forlatt ljåens virkelige storhetstid, og jeg husker at den stort sett ble brukt til å høste gresset på mer utilgjengelige steder, men likevel. Den var et nyttig redskap, og sikret en god del ekstra fôr til dyra i fjøset.
Min jobb som liten spirrevipp på en kvart ljålengde, i tillegg til litt raking hist og her, var å sveive på den store tunge slipesteinen, mens ljåen ble kvesset. Husker ennå godt lyden av jernet når det danset i litt ujevn takt mot steinen. Hvordan tonen endret seg og jernet sang når det ble helt mer vann på steinen. «Slipsteinsvalsen», som Alf Prøysen beskrev så flott, er et kjært barndomsminne.

Men før jeg mimrer meg enda lenger ut på åkrene- la oss vende tilbake til han med ljåen på Nesøya denne sommeren. Og la meg fortelle litt om bakgrunnen for mitt stunt på åkeren.
Vi driver ikke med landbruk her ute på øya, jeg og familien min.  Vi har ikke fjøs, og ingen drøvtyggere å holde med mat. Takk og pris. De ville gått en særdeles mager vinter i møte, om undertegnede skulle hatt ansvaret for å høste inn vinterforsyningen deres.
Nei, vårt eneste husdyr er den passe lille kaninen «Junior», som tilhører eldstejenta. Men også kaniner trenger tørrhøy, så når det var tid for førsteslått for de ordentlige gårdbrukerne her ute, ble det vedtatt at vi skulle lage oss ei lita hesje ved huset, og tørke litt høy som vi kunne servere kaninen til vinters. Å slå et lite grann gress med ljå skulle vel være lett match. Trodde jeg.

Men hver gang jeg følte jeg nesten fikk dreisen og den riktige «schwongen» på redskapet, så ble det bom stopp eller svisj i løse lufta. Enten sto jeg fast i bakken eller så strøk jeg bare ned gresset foran meg.
Det var nok dessverre ikke mange gress-stråene som møtte sin overmann mens jeg rotet rundt med ljåen på åkeren. Og det gikk ikke mange minuttene før ljåen ble parkert bestemt ved husveggen, og jeg hentet fram skjøteledning og elektrisk kantklipper. 
Litt senere på dagen var vi i mål med prosjektet. Da kunne jeg og min kjære beundre utsikten mot Nordlands trolig aller minste hesje. Et par meter lang, litt slakk i strengene, men kledt etter beste evne med grønt vinterfôr, som forhåpentligvis blir god føde for «Junior» når vi forlater sommersesongen. Hvis det blir såpass høytørk, da…

Slåtta på gammelmåten er ikke den eneste «jordiske aktiviteten» vi har forsøkt oss på i år. Sammen med noen gode naboer har vi etablert potetland på en bortgjemt åker, og i kasser utenfor huset har det blitt plantet salat og gulrøtter. Disse vokser fint. Noen sukkererter ble også plantet ved husveggen, men de nektet plent å møte den nordnorske sommerens sju-åtte kalde nordavindsgrader ansikt til ansikt, og etter å ha konstatert at disse vekstene valgte å bli under jorden, ble de erstattet av blomster.

Vi har også høstet inn noen av råvarene som finnes naturlig i vårt område. Undertegnede har blant annet tatt på seg oppdraget med å høste inn ei stor bøtte granskudd, som ble kokt til saft på tidligsommeren i år. Riktig så friskt og godt, ble det. Rabarbrasyltetøy ble kokt før sankthans, og vi gleder oss nå til å høste mer av sensommerens og høstens vekster og bær. Skogen og myrene har mye godt å by på, og selv om det ikke tegner til å bli den helt store bærhøsten i år, er både jeg og min bedre halvdel veldig glad i å høste av naturen. I år regner jeg med at det blir nye smaksopplevelser på soppfronten også - når den sesongen tar til for fullt. Fruen har allerede fått ny soppbok og soppkniv, og hun ønsker seg nå soppkurv som matcher hennes stadig større soppinteresse. Jeg gleder meg allerede til å smake på nye retter.

Men nå får dere ha meg unnskyldt, kjære lesere. Jeg må nok forlate tastene for en stund. Jeg har nemlig lovet å ta ei lita arbeidsøkt i potetlandet. Snart skal det høstes potet. Derfor har jeg funnet fram et annet redskap med lange og stolte tradisjoner i norsk jordbruk. Grevet står klart til dyst, og det samme gjør snart jeg.

Jeg får bare håpe at ikke grevet skaper like mye hodebry som ljåen gjorde.  Da må jeg trolig begynne å spare til traktor..