Klar for nye tokt
Sommeren er her. Selv om værgudene sliter tungt med å klare å by oss et tosifret antall grader, og regnbygene som serveres oss er kalde som hagl, så er det sommer. Kalenderen kan ikke ta feil. Stillongsen er lagt bort, og jeg nekter plent å ta den på igjen.
Og når sommeren melder sin ankomst, varm eller kald, tørr
eller våt, så begynner jeg å lengte etter livet ombord i «Bølgen» - den hundre
år gamle kutteren som tilhører min gode journalistkollega Yngve. I tre år har
vi to tatt et sommerlig reportasjetokt med skuta på kysten av Helgeland og
Salten, og våre opplevelser er blitt både til avisreportasjer og bok.
Følgende uhøytidelige tekst finnes avslutningsvis i boka vår
– og handler om noen av de mer lattervekkende opplevelsene vi hadde på turene.
Fra
lettmatrosens minnebok
Det sies at man husker godværsdagene best, og det er helt
sikkert noe i det. Minnene om speilblankt hav, midnattsol og smørblide,
sommervarme øyværinger glemmer vi aldri. Men når vi tenker tilbake er det også
minner som umiddelbart vekker latter og hoderistende, småflau humring. Minner
som aldri vil gå i glemmeboken. Ikke fordi de var så mektige, imponerende eller
rørende. Tvert imot. Det er kanskje ikke alt man burde fortelle, men tabbene og
de mindre heldige øyeblikkene har gitt oss mang en hyggelig mimrestund i
etterkant. Og de hører liksom med når man skrur tida tilbake og slår opp i
minneboka.
Da vi skulle legge ut på tokt første gang i 2010, måtte vi
gjøre helomvending utpå fjorden da vi med ett oppdaget at alt av tauverk lå
igjen på kaia. Med denne forglemmelsen i bakhodet var vi ekstra påpasselige før
tokt nummer to. Tau og tamper ble lagt sirlig på plass på sine riktige plasser
om bord, før skipperen slo et par slag i skipsklokka og «Bølgen» gikk fra kai.
Lettmatrosen rakk akkurat å tenke «sånn, der var vi i gang», trekke et lettelsens
sukk og sette seg ned på romluka med kameraet klart, da en snodig lyd fylte
luften i Hamn: «Sproooiiing». Den hadde
strekt seg alt den kunne, men landstrømmen klarte til slutt ikke å holde igjen flere
tonn kutter i god fart fra kai…
En annen utfordring vi hadde på våre tokt var å finne såpass
internettdekning at vi fikk sendt våre reportasjer underveis. Både i Bodø, på
Ørnes og i Sandnessjøen satt utålmodige redaktører og ventet på livstegn,
bilder og tekster fra sine to sjøfarende kolleger. Mange ganger måtte vi spørre
lokalbefolkningen om å få låne trådløse nett og en midlertidig kontorkrok, slik
at vi fikk sendt fra oss våre historier og bilder. Et av de mer spesielle
kontorene som ble brukt, var handicaptoalettet tilhørende Nord-Dønna
båtforening. Det var utvilsomt noen båtturister som stusset fælt da de slo opp
døra for å få gjort sitt fornødne, og oppdaget at skåla var okkupert av
journalister med pcen på fanget. Men vi var da høflige. La fra oss mus og
tastatur på dogulvet og forlot området en stakket stund, mens folk fikk bruke
rommet til det egentlig var ment til. Det ble litt løping inn og ut, og
arbeidsklimaet var til tider krevende. Men redaktørene ble fornøyd og vi kunne
mønstre på igjen. På jakt etter nye saker og nye nett-tilkoblinger.
I boka har vi beskrevet våre små motorproblemer underveis på
turene, og vårt etter hvert nærmest intime forhold til kystens tapre heltinne
«Ruth Opsahl». Vi har også beskrevet hvordan vi måtte løpe nesten alt våre
smekre kropper kunne greie for å nå igjen noen intervjuobjekter som trodde vi
var Jehovas vitner, og vi har beskrevet skipperens heller karrige tilværelse i
rommet, under et dekk som lekket som en sil. Undertegnede vil aldri glemme
synet som møtte ham, da han våknet av skipperens hese rop om hjelp, da han
holdt på å forkomme i søkkvåte sengeklær under romluka. Da båteieren endelig
stakk hodet inn i lugaren, minnet han mest om en forvokst, nyfødt kråkeunge,
rød i nebbet og med noen våte hårtjafser pekende i alle himmelretninger. Det
var et syn som for alltid vil få meg til å trekke på smilebåndet.
Så. Det er ikke bare godvær og solvarme som brenner seg fast i
minnet. Det er også viktig å huske de små lattervekkende øyeblikkene, de friske
replikkene som haglet og skapte god stemning og også de gode samtalene man
kunne ha over kveldsmaten når vi hadde ankret opp for kvelden. Det er det som
skaper helheten, og som gjør at våre Kysttokt har vært uforglemmelige
opplevelser. Jeg håper det blir enda flere turer med «Bølgen». Vi har fremdeles
mange plasser å besøke, og mange ledige sider i minneboka.
Det blir nok et tokt også sommeren 2015J
