BÆST UTEN BALL

Okei. Det er vel bare å innse nederlaget nå. Det er ikke tvil. Det siste profftoget har gått, og jeg fikk aldri billett. Jeg nådde ikke helt opp. Sånn er det bare. Det kommer nok ingen telefoner fra imponerte og interesserte talentspeidere fra Leeds, Barcelona eller Bodø/Glimt. Jeg kan vel bare slutte å vente på henvendelsen. De ringer visstnok veldig sjelden til smålubne 36 og ett halvt-åringer med sterkt nedadgående formkurve og tilsvarende oppadgående vektkurve. Dessverre.

Det er litt sørgelig, men sant. Jeg ble aldri oppdaget av toppklubbene. Målsniken fra Nesøya fikk aldri muligheten til proffspill i Europa eller på landslaget, slik planen var i mine unge dager. I de glade åtti- og tidlige nittiårene var det ingen tvil om det prioriterte karrierevalget. Mens jeg sto på plenen foran huset og driblet og trikset meg forbi en svimmel Diego Maradona og dundret ballen i mål bak en sjanseløs Bruce Grobbelaar, lyste proffdrømmen foran meg så klar og så reell. Det var bare et tidsspørsmål før hageflekken hjemme var byttet ut med Elland Road, Wembley og Ullevål. Verden ventet i spenning på gjennombruddet mitt. På hjemmebanen var fotballskoene gjerne et par seilerstøvler og motstanderne var som regel busker og sykler. Men likevel. Når triksene satt som planlagt, og jeg med strak vrist dundret plastballen inn i vinkelen gikk det et sus av begeistring gjennom omgivelsene ved mitt eget hjemmestadion. Eller var det bare nordavinden som suste i trærne? Mulig det. Men innlevelsen var i hvert fall stor og drømmen var ikke mindre.

Fotball var livet. Gutterommet mitt var tapetsert av fotballplakater jeg hadde fått som medlem i Boing-klubben, og hver lørdag ettermiddag satt jeg klistret foran TV-skjermen og fulgte Tippekampen på NRK med store øyne. Fanget opp noen nye finter og triks, og kranglet litt med dommeren før jeg på ny entret banen utenfor husveggen. Klar til dyst. Klar for nye innbilte mesterskapsbragder, der nervøse motspillere hadde svært lite å stille opp med. I likhet med mammas hagevekster. Blomstene hennes levde et særdeles farlig liv i bedene rundt på gressbanen, og mang en tulipan mistet hodet i kampens hete. Men noe må jo ofres om man skal nå målet og oppnå millionkontrakt.

Jeg var min egen kommentator, og med ekte Arne Scheie-innlevelse og dialekt, lot jeg superlativene hagle når ballen smalt i mål – i hagegjerdet mellom to skjelvende seljetrær. Armene ble løftet over hodet og jeg tok imot publikums «hyllest». Fra et hjemmepublikum som vanligvis besto av tre måser, to kråker en halvskremt huskatt og ei lillesøster som holdt på med helt andre ting – og som strengt tatt ikke var imponert i det hele tatt.

Der var man en gang. Klar for den store fotballverden. Men en fotballkarriere består som kjent av både oppturer og nedturer. Dessverre kom min avgjørende nedtur ganske tidlig. Etter store karrierehøydepunkt som finaleseier i Selsøyviklekene tidlig på nittitallet og en sterk borteseier for Nesøy City mot Gjerøy United litt senere i samme tiår fikk karrieren en knekk.
Før vi går videre og drøfter årsaker til karriereknekken, tar jeg meg friheten til å dele et lite minne fra den nevnte kampen på Gjerøy.  Under den kampen gjorde undertegnede seg nemlig for første og eneste gang bemerket i media for noe som nesten minner om en fotballbragd. I en reportasje i Helgelands Blad sto følgende å lese etter kampen; «Unge Kenneth Didriksen fra Nesøya var muligens en smule overtent i starten av kampen. For fire minutter ut i oppgjøret var stillingen 1-1, og Didriksen hadde scoret begge målene…».

Sånn kan det gå. Men det var ikke prestasjonen på Gjerøy som bremset karrieren. Nei, årsaken er nok langt mer sammensatt og ganske alminnelig. For en eller annen gang i ungdomsskoletida mistet den selvutnevnte toppscorerkandidaten fra ytre strøk fokus på målet. Karrieren skled av foten i et sleivspark. I en hel volley som skrudde langt utenfor mål og endte utenfor sidelinja og langt opp på tribunen. Da ballen skulle hentes ned oppdaget jeg med ett at det finnes andre spennende ting i verden. Sånt som jenter. Sånt som fest og moro. Sånne utenomsportslige aktiviteter og interesser som gjorde at fotballskoene fikk roligere dager stadig lenger inne på skohylla. Jeg havnet i den klubben som veldig mange av oss kommer til i når puberteten herjer i kroppen, og alskens spennende skjer rundt et forvirret tenåringshode. Man drømmer fremdeles om «stang inn». For all del. Men det har vel strengt tatt ingenting med fotball å gjøre.
I den storklubben er det langt mellom millionlønningene, men det er der de fleste av oss ender. Selv om vi var svært sikre på egen proffsuksess noen små år tidligere.

Der ble det stopp. Så her står jeg i dag. Eldre enn de aller fleste tippeliga- og premier league-spillerne. Uten utsikter til noen proffkontrakt. Uten millionlønn. Uten kondis. Uten fotballsko.

Men det er langt fra helsvart. For en viktig ting har jeg sikret meg. Eller rettere sagt; fire viktige ting har jeg fått på plass. Noe som er mye mer verdifullt enn noen proffkontrakter, og noe som så absolutt gir avkastning i form av flotte fotballopplevelser. Da min egen fotballkarriere måtte vike for ungdommelig mot og overmot på helt andre områder, har jeg – uten å tenke spesielt over det – muligens sikret min fotballframtid på annet vis. Og hvem vet. Kanskje proffdrømmen ikke er så fjernt unna likevel? Jeg har nemlig fått fire flotte barn, og fars fotballinteresse synes å ha smittet over på flere av dem. Så nå bretter jeg opp ermene, og påtar meg gjerne stillingen som personlig veileder, manager og skuddredd målvakt. Jeg går helhjertet inn for å hjelpe dem opp og fram i den vakre fotballverden. Så får vi se om de makter å henge på lenger enn meg, eller om de faller for de samme fristelsene som sin far.. Uansett står supporterpappaen og manageren der for å backe dem opp i sin videre karriere. 

Det er en stor fornøyelse å stå på sidelinja når ungene spiller, og det gleder et halvgammelt fotballhjerte stort når eldstejenta deltar på sonesamling, og scorer mål etter mål for sitt lag. Det ble kanskje ikke gylne år for meg hos Leeds United. Og det ble definitivt ikke landslagsplass. Men fotball er så mye mer enn det. Og nå nyter jeg livet som fotballpappa. I akkurat passelig tempo og med hjemmeseier uansett resultat.