God jul, godtfolk :)

Det er tidlig desember, nordlyset danser i all sin grønnhvite prakt over himmelen og det er gnistrende kaldt utenfor frostrosene på stuevinduet. Værgudene har i all sin førjuls raushet spandert noen få centimeter med nysnø, som lyser opp en ellers beksvart vintertilværelse nå i den nordnorske mørketida. Den eneste lyden som høres der ute er forsiktig knaking fra tynne isflak i flomålet, og små bølger som treffer land. Førjulsfreden har senket seg, og ser vi bort fra småfuglene på fuglebrettet og havørna som sirkler over Nordnesøyvågen, så er naturen i stor grad i pausemodus. Stivnet til is, mens den venter tålmodig og stille på at sola skal snu og etter hvert spre litt etterlengtet energi og lys.

Inne i stua hos oss er det alt annet enn mørketid. Det er tent nærmere tusen julelys, det dufter av julebakst, ungene klipper og pynter skeive, skakke og sjarmerende julekort og fra høytalerne strømmer Prøysens kjente julemelodier.
«No har vi vaska gølvet og vi har børi ved», påstår den gamle visekunstneren, men teksten er bare sånn halvveis sann i vår førjulsverden. Gulvet er ikke nyvaska ennå. Men del to av strofa er rett. For far står ikke bare og ler, som en viss annen farsfigur litt lenger uti «Julekveldsvisa». Far her i huset har «børi ved». Og nå står hans firbente venn i sort støpejern og tygger ivrig på knusktørr bjørkeved, og varmer husfar for tredje gang. Minst.

 Det sies at ingenting slår ekte peisvarme, og det kan vi skrive under på. I lyset fra flammene drømmer jeg meg tilbake til fine vinterdager i skogen, da vi saget og dro til gards årets vedforsyning.
Vi arbeidet oss både varme og andpustne, både jeg og ungene. De deltok med stor iver i vedskogen, og mens noen trær falt, fant de alltids et nytt å klatre i. Noen dager senere var jeg minst like svett igjen, da jeg først jobbet med motorsaga, og deretter med øksa. Til slutt skulle veden stables, før jeg kunne overlate til værgudene, våren og varmen å tørke veden.

Og nå har veden altså nådd sin siste destinasjon. I skrivende stund går den opp i røyk og aske i ei adventspyntet stue – der peisovnen er selve hjertet som sprer varme og energi.

Og mens støpejernet er så varmt at det nesten gløder, englespillet danser rundt i ring og far har dratt krakken bortåt ovnsglaset, legger husets minstemann på fire med ett bort både saks og papir. Han kikker tankefullt bort mot far og vedovnen. Grubler stille i noen sekunder før han spør.
- Du pappa. Trur du julenissen tør å klatre ned pipa når du hele tiden fyrer i ovnen? Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.
- Jeg tror vi lar døra stå ulåst på lille julaften. Sånn at han kommer seg inn den veien, sier jeg til slutt.
- Det er nok best. Det var lurt. Junior nikker enig, og kan klippe videre på nissekortet til bestemor.

Jeg drar krakken med meg bort til vinduet. Utenfor stua er det like kaldt. En strime av røyk stiger opp fra pipa på nabohuset også, og forsvinner mot en stjerneklar kveldshimmel. Over taket ser jeg en stjerne som blinker og lyser litt ekstra klart. Jeg tar meg en god slurk av kaffekoppen med nissemotiv, mens jeg smiler ut mot vinterværet. Kjenner julefreden senker seg i kropp og sinn, mens Prøysen synger siste linje i si julekveldsvise, og vedovnen og ungene jobber trofast videre med sitt.

God jul!

ALLE KORT PÅ BORDET

- ­Piiiiip. Et nytt varsel dukker opp på mobiltelefonen. «Batterinivået er kritisk lavt». Klar beskjed fra en sliten og varm Samsung. Det er bare å logge av Facebook og avslutte økta på VG-nett. Det er bare fem prosent strøm igjen på batteriet.
Jeg sitter godt tilbakelent på hurtigbåten fra Bodø, med mange sjømil igjen. Uten mobillader. Den ble glemt igjen på kjøkkenbenken hjemme. Så jeg bruker siste rest av batterikapasiteten til å sende en melding hjem, der jeg med få bokstaver forklarer ståa. At jeg blir utilgjengelig en stund, men at jeg er på rett kurs og på rett båt.

Jeg legger mobiltelefonen i lomma, retter opp seteryggen og nakken, tar meg en slurk kaffe og tar et lite overblikk. Gransker mine omgivelser. Det er masse folk på reisefot i dag. Og en svært stor andel av mine medreisende sitter med nesen plantet i displayet på en mobiltelefon eller med blikket stivt festet i skjermen på en bærbar pc eller et nettbrett. Noen pensjonister er unntaket. Et par av dem sitter med avisa og et par damer svinger strikkepinnene. Et par ungdommer sover også. Men de fleste er i en helt annen verden. De er online – sannsynligvis i en eller annen spillverden, på sosiale media eller i en film eller serie.

Rundt et av bordene like ved min vindusplass sitter fem ungdommer, og alle sitter med hver sin telefon. Taster og smiler. Fingrene danser over tastaturet, og de slipper bare tastene et øyeblikk nå og da for å hente litt potetgull fra posen på bordet. De sitter helt i sin egen nettverden. To av dem har headset på. De sitter slik jeg nettopp satt. Det er fascinerende å se på dem, og det får meg til å tenke på hvordan det var før. Da vår gjeng av ungdommer mønstret på hurtigbåten, og skulle hjem for å nyte helg eller ferie.  

Jeg har reist temmelig mye med hurtigbåt og ferge. Når man er født og oppvokst på en øyperle uti havet, blir man snart vant til det. Særlig når man blir 15-16 år og må flytte til fastlandet for å gå på videregående skole. Tre-fire timer hver vei i helgene med hurtigbåten var ren rutine og null stress for en hybelboer på Ørnes. Og da hadde jeg og mine medelever verken bærbar pc eller nettbrett. Facebook og Snapchat fantes ikke og Wordfeud fantes bare i fast form med ekte scrabblebrikker av plast.
Hjemme på Nesøya var det så dårlig mobildekning, at det var liten vits å investere i mobiltelefon, selv om det fantes noen tidlige versjoner av denne «luksusvaren» på markedet.  Jeg følte ikke at jeg trengte det heller, så vidt jeg kan erindre. (Når jeg forteller sånt hjemme, synes ungene jeg høres eldgammel ut…) Det vanlige var å oppsøke telefonkiosken på Ørnes II, hvis jeg hadde noe å melde til heimen.

På slutten av gymnastida på Ørnes kjøpte jeg meg imidlertid noe som i beste fall minnet om en mobiltelefon. En oransje og grå Alcatel som var på tilbud på Flipperkiosken ble min første egne telefon. Den kunne jeg ringe med og sende korte meldinger med, hvis det var penger på kontantkortet. Telefonen var ingen fryd for øyet, og når du snakket i den, hørtes det ut som om den du snakket med var fanget i en blikkboks. Displayet var én linje, som på en gammel kalkulator. Det var uansett et stort steg i min teknologiske tilværelse, men det kan ikke sammenlignes med dagens mobilbruk. Da kjente jeg nemlig ingen panikk om telefonen var uten strøm en dag eller to. Jeg hadde ikke oppdaget og erfart dette falske behovet om å være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Når jeg tenker tilbake, kjenner jeg at jeg savner akkurat det litt.

Men tilbake til hurtigbåten, og våre reiser til og fra Ørnes eller Bodø. For da var det ikke iPad og Ipod og Iphone som gjaldt. Da var det kortstokken og utallige runder med rundmattis som hjalp oss til å få tida til å gå. Noen av de mer beleste av oss studentene prioriterte selvfølgelig å lese ei bok. Ei sånn ordentlig ei av papir. Sånne som pynter opp i kontorhylla hjemme, men som jeg sjelden finner tid til å sette meg ned med. Men selv var jeg relativt fast deltaker i kortspillet. Vi hadde knapt rundet Mesøya, før første runde var i gang. Man vant litt og man ble mattis også innimellom, uten at det medførte noe stort drama. Det ble et kort avbrekk mens vi byttet båt på Tonnes, før vi fortsatte der vi slapp på Rødøyløva – på siste etappe heim til mor og far.
Det var hyggelig og sosialt. Vi løste garantert mange verdensproblemer mens vi kastet kortene på bordet. En hel masse «sjitprat» ble det selvfølgelig også.

Dagens teknologi er på mange måter fantastisk. Å kunne nå ut til hele verden på brøkdelen av et sekund gjennom en touchskjerm er utrolig og langt over min fatteevne. Men hadde det ikke vært godt om vi kunne bli litt flinkere til å legge telefonen eller nettbrettet unna iblant? Mister vi ikke noe i relasjonen til andre mennesker når vi til stadighet må innom diverse nettsamfunn for å dele og studere egne eller andres tanker, ord og gjerninger? Når vi snakker mer med naboen på Facebook enn ansikt til ansikt? Det var fristende å sette seg sammen med ungdommene ved nabobordet og ta opp diskusjonen. Kanskje lære dem rundmattis. Men jeg lot det være. Tok heller opp den bærbare pc-en, satte blikket i skjermen og skrev noe «Sjøsprøyt» om temaet. Akkurat like skjermavhengig som før.