I hvert fall ikke hvis mannen som svinger relativt ukontrollert med det utdaterte landbruksredskapet viser seg å være undertegnede. Frykten vil i så fall være helt uberettiget. Selv ikke timotei, løvetann, hundekjeks eller annet gress og ugress trenger å bli særlig bekymret for livet og framtiden, når «dødsengel» Didriksen stiger fram på åkerkanten med ljåen løftet til kamp.
Og en ting kan jeg love. Det kommer ikke til å skje at jeg utfordrer grøden på den måten flere ganger heller. Jeg har gitt opp den karrieren. Min debut med ljåen blir min siste opptreden med redskapet. Nå for tiden finnes det jo heldigvis så mye kjekt motorisert utstyr, som heller bør benyttes av den moderne mann.
Det så jo så lett ut når jeg tenkte på det. Når jeg mimret tilbake til sånn som jeg husker ljåslåtten fra min barndom. Når de voksne svinget ljåen med raske bestemte bevegelser, og la ned kvadratmeter på kvadratmeter av grønt gress til husdyrene. Raket det sammen og hang det på hesjene til tørk.
Da jeg vokste opp hadde vi nok forlatt ljåens virkelige storhetstid, og jeg husker at den stort sett ble brukt til å høste gresset på mer utilgjengelige steder, men likevel. Den var et nyttig redskap, og sikret en god del ekstra fôr til dyra i fjøset.
Min jobb som liten spirrevipp på en kvart ljålengde, i tillegg til litt raking hist og her, var å sveive på den store tunge slipesteinen, mens ljåen ble kvesset. Husker ennå godt lyden av jernet når det danset i litt ujevn takt mot steinen. Hvordan tonen endret seg og jernet sang når det ble helt mer vann på steinen. «Slipsteinsvalsen», som Alf Prøysen beskrev så flott, er et kjært barndomsminne.
Men før jeg mimrer meg enda lenger ut på åkrene- la oss vende tilbake til han med ljåen på Nesøya denne sommeren. Og la meg fortelle litt om bakgrunnen for mitt stunt på åkeren.
Vi driver ikke med landbruk her ute på øya, jeg og familien min. Vi har ikke fjøs, og ingen drøvtyggere å holde med mat. Takk og pris. De ville gått en særdeles mager vinter i møte, om undertegnede skulle hatt ansvaret for å høste inn vinterforsyningen deres.
Nei, vårt eneste husdyr er den passe lille kaninen «Junior», som tilhører eldstejenta. Men også kaniner trenger tørrhøy, så når det var tid for førsteslått for de ordentlige gårdbrukerne her ute, ble det vedtatt at vi skulle lage oss ei lita hesje ved huset, og tørke litt høy som vi kunne servere kaninen til vinters. Å slå et lite grann gress med ljå skulle vel være lett match. Trodde jeg.
Men hver gang jeg følte jeg nesten fikk dreisen og den riktige «schwongen» på redskapet, så ble det bom stopp eller svisj i løse lufta. Enten sto jeg fast i bakken eller så strøk jeg bare ned gresset foran meg.
Det var nok dessverre ikke mange gress-stråene som møtte sin overmann mens jeg rotet rundt med ljåen på åkeren. Og det gikk ikke mange minuttene før ljåen ble parkert bestemt ved husveggen, og jeg hentet fram skjøteledning og elektrisk kantklipper.
Litt senere på dagen var vi i mål med prosjektet. Da kunne jeg og min kjære beundre utsikten mot Nordlands trolig aller minste hesje. Et par meter lang, litt slakk i strengene, men kledt etter beste evne med grønt vinterfôr, som forhåpentligvis blir god føde for «Junior» når vi forlater sommersesongen. Hvis det blir såpass høytørk, da…
Slåtta på gammelmåten er ikke den eneste «jordiske aktiviteten» vi har forsøkt oss på i år. Sammen med noen gode naboer har vi etablert potetland på en bortgjemt åker, og i kasser utenfor huset har det blitt plantet salat og gulrøtter. Disse vokser fint. Noen sukkererter ble også plantet ved husveggen, men de nektet plent å møte den nordnorske sommerens sju-åtte kalde nordavindsgrader ansikt til ansikt, og etter å ha konstatert at disse vekstene valgte å bli under jorden, ble de erstattet av blomster.
Vi har også høstet inn noen av råvarene som finnes naturlig i vårt område. Undertegnede har blant annet tatt på seg oppdraget med å høste inn ei stor bøtte granskudd, som ble kokt til saft på tidligsommeren i år. Riktig så friskt og godt, ble det. Rabarbrasyltetøy ble kokt før sankthans, og vi gleder oss nå til å høste mer av sensommerens og høstens vekster og bær. Skogen og myrene har mye godt å by på, og selv om det ikke tegner til å bli den helt store bærhøsten i år, er både jeg og min bedre halvdel veldig glad i å høste av naturen. I år regner jeg med at det blir nye smaksopplevelser på soppfronten også - når den sesongen tar til for fullt. Fruen har allerede fått ny soppbok og soppkniv, og hun ønsker seg nå soppkurv som matcher hennes stadig større soppinteresse. Jeg gleder meg allerede til å smake på nye retter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar