Velkommen til min lille verden på nett. Her kan dere få med dere noen glimt av hverdagen til en lykkelig nygift fembarnsfar, frilansjournalist og selverklært svartfisker fra Nesøya på vakre Helgeland. Les vel:)
lørdag 22. april 2017
No livnar det i lundar
Det er vår i nord, og verden er i ferd med å våkne
til liv etter en mørk vintersesong med sørgelig korte dager og lange
timer med vandring i stummende mørke. At vinteren her på Helgeland har
vært snøfattig er for så vidt greit. Har ikke savnet snømåkinga
nevneverdig, jeg. Men det har gjort vinteren enda litt mørkere enn
vanlig. Og når vi nå stormer mot sommer og varmere tider, så suger jeg
til meg alle vårlige og herlige inntrykk som måtte komme i min vei.
Som for et par uker siden, da jeg i utgangspunktet
sto og bannet stille over en uregjerlig vase på juksamaskinen, og en
gummimakk som så inderlig gjerne ville punktere skinnet på tommelen min –
og nettopp hadde lyktes med sin grusomme plan. Da plutselig, fra rett
foran baugen på båten hørte jeg en kjent lyd. En lyd jeg ikke har hørt
på mange mørke måneder fylte luften.
Jeg velger å tro at den var i godlune, og bare ønsket å si hei og
takk for sist. Den svarte og hvite fuglen med det karakteristiske røde,
lange nebbet som flakset forbi skuta, gikk målbevisst inn for landing i
flomålet, og kikket seg litt rundt, som om den skulle sjekke at alt var i
orden. At reviret dens var intakt etter den lange vinteren den hadde
tilbrakt på sydligere strøk. Den trippet rundt og gransket både steiner
og tang. Joda, den var nok kommet på rett plass. Her ville den finne seg
godt til rette.
Tjeldens hjemkomst til heimfjæra gjorde at jeg helt
glemte ukvemsordene jeg nettopp hadde forært juksamaskinen og den
brysomme fiskekroken. Jeg rettet den verkende tommelen opp i retning den
kjærkomne gjesten i fjær, og smilte fornøyd ut mot vårsola. Joda.
Vårstemninga traff meg som tjeld fra klar himmel.
Det hyggelige møtet startet min vår. Og nå opplever
vi at nye vårtegn dukker opp stadig vekk. Hjemme på kjøkkenbordet har
min kjære og ungene nylig pyntet opp med flotte seljekvister med store
gåsunger. I avisspaltene er et av de sikreste vårtegnene allerede
observert. Noen heldige utvalgte har funnet årets første og helt sikkert
vakreste hestehov, tatt bilde av den, og sendt den inn til redaksjonen.
Det er alltid like hyggelig å se disse bildene på trykk.
I hagebedene er de første blomstene begynt å spire, og gir varsel om
at det ikke er lenge til vi kan nyte flotte sommerfarger mot grønn
bakgrunn ved husveggene. Svimle, feite fluer, vekket av ei lett varmende
vårsol, dunker tilsynelatende ukontrollert inn i ytterveggene, og ser
ut til at de ikke helt aner verken hvor de er eller hva de gjør. Og nå
lander storspoven (eller gåsbuen som vi kaller den her ute) på en delvis
grønn åker nær oss og synger ut sine velkjente vårstrofer.
Naturen våkner til liv. Det går mot sommer og sol og vi venter
lengselsfullt på nye doser med badeliv, båtliv, softis og kanskje en og
annen utepils i solveggen. Mørketidshormonet melatonin jages gradvis ut
av vinterslappe, bleikfeite nordlandskropper av en stadig sterkere og
høyere sol, og det medfører at alt av hverdagens trivialiteter synes
lettere å takle. Sånn er det i hvert fall for mange av oss. Sånn er det i
hvert fall for meg.
Men, så skjer det igjen. Det som skjedde i fjor og
året før. Og året før det igjen. Våryr og på lette ben danser jeg lystig
ned loftstrappa en tidlig helgemorgen, klar til å suge til meg flere
vårlige inntrykk. Mer enn klar til en ny dag med våronn og vakker
fuglesang. Jeg slenger ytterdøra på vidt gap. Men får alt annet enn
vårfornemmelser rett i fleisen. Gjennom t-skjorta, boxershortsen og
gjennom marg og bein sendes en god dose snøkov og nordavindskuling.
Hva jeg tenkte akkurat der og da egner seg neppe på trykk, så det
skal jeg ikke formidle videre. Jeg gikk i hvert fall slukøret tilbake.
Satte på kaffetrakteren og slengte meg ned i godstolen i stua. Skulte
stygt på det hvite infernoet utenfor vinduet, og sendte en varm tanke
til min venn tjelden, som sikkert sto og hutret og hang med nebbet i
flomålet og hestehoven ved veien som fikk en ugjestmild og iskald
velkomst av værgudene på Helgeland.
Når jeg tenker tilbake, så innser jeg at jeg går på
denne smellen hvert eneste år. Minst én gang. Kanskje også to eller tre
ganger i løpet av våren lar jeg vårstemningen ta bolig i kropp og sinn,
før jeg plutselig og på brutalt vis blir påminnet om at vi faktisk
befinner oss i arktiske strøk, og at det er relativt usannsynlig å
oppleve en «ekte» vår i april. Og ennå er det en stund til pinseria
eller reinkalvria skal sjokkere oss. Vi får sikkert kjenne på de riene
også, før vi endelig kan sette en endelig strek over vinteren.
I mellomtiden trøster jeg meg med at for hvert vårtegn jeg oppdager,
så er vi ett steg nærmere sommer og varme. Og i skrivende stund lirker
sola seg gjennom skydekket over Nesøya, og smelter det hvite som har
lagt seg som et teppe over min øyværingsvår. Da avdekkes sikkert enda
flere tidlige vårtegn. Tjelden og undertegnede kan fornøyd fortsette våronna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar