No livnar det i lundar

Det er vår i nord, og verden er i ferd med å våkne til liv etter en mørk vintersesong med sørgelig korte dager og lange timer med vandring i stummende mørke. At vinteren her på Helgeland har vært snøfattig er for så vidt greit. Har ikke savnet snømåkinga nevneverdig, jeg. Men det har gjort vinteren enda litt mørkere enn vanlig. Og når vi nå stormer mot sommer og varmere tider, så suger jeg til meg alle vårlige og herlige inntrykk som måtte komme i min vei.

Som for et par uker siden, da jeg i utgangspunktet sto og bannet stille over en uregjerlig vase på juksamaskinen, og en gummimakk som så inderlig gjerne ville punktere skinnet på tommelen min – og nettopp hadde lyktes med sin grusomme plan. Da plutselig, fra rett foran baugen på båten hørte jeg en kjent lyd. En lyd jeg ikke har hørt på mange mørke måneder fylte luften.

"Ifølge wikipedia kan lyden best beskrives som et «kubik-kubik-kubik» eller eventuelt et «plitt-plitt-pli-pli-pli» dersom vadefuglen ønsket å advare meg."

Jeg velger å tro at den var i godlune, og bare ønsket å si hei og takk for sist. Den svarte og hvite fuglen med det karakteristiske røde, lange nebbet som flakset forbi skuta, gikk målbevisst inn for landing i flomålet, og kikket seg litt rundt, som om den skulle sjekke at alt var i orden. At reviret dens var intakt etter den lange vinteren den hadde tilbrakt på sydligere strøk. Den trippet rundt og gransket både steiner og tang. Joda, den var nok kommet på rett plass. Her ville den finne seg godt til rette.

Tjeldens hjemkomst til heimfjæra gjorde at jeg helt glemte ukvemsordene jeg nettopp hadde forært juksamaskinen og den brysomme fiskekroken. Jeg rettet den verkende tommelen opp i retning den kjærkomne gjesten i fjær, og smilte fornøyd ut mot vårsola. Joda. Vårstemninga traff meg som tjeld fra klar himmel.

"Visste dere forresten at tjelden er Færøyenes nasjonalfugl. Nå vet dere det, i hvert fall."

Det hyggelige møtet startet min vår. Og nå opplever vi at nye vårtegn dukker opp stadig vekk. Hjemme på kjøkkenbordet har min kjære og ungene nylig pyntet opp med flotte seljekvister med store gåsunger. I avisspaltene er et av de sikreste vårtegnene allerede observert. Noen heldige utvalgte har funnet årets første og helt sikkert vakreste hestehov, tatt bilde av den, og sendt den inn til redaksjonen. Det er alltid like hyggelig å se disse bildene på trykk.
I hagebedene er de første blomstene begynt å spire, og gir varsel om at det ikke er lenge til vi kan nyte flotte sommerfarger mot grønn bakgrunn ved husveggene. Svimle, feite fluer, vekket av ei lett varmende vårsol, dunker tilsynelatende ukontrollert inn i ytterveggene, og ser ut til at de ikke helt aner verken hvor de er eller hva de gjør. Og nå lander storspoven (eller gåsbuen som vi kaller den her ute) på en delvis grønn åker nær oss og synger ut sine velkjente vårstrofer.

"Vintersportsutøverne har ploget seg ut av løypa og inn i velfortjent feriemodus og grågåsa har ploget seg strake veien oppover kysten til den lander et sted nær oss."

Naturen våkner til liv. Det går mot sommer og sol og vi venter lengselsfullt på nye doser med badeliv, båtliv, softis og kanskje en og annen utepils i solveggen. Mørketidshormonet melatonin jages gradvis ut av vinterslappe, bleikfeite nordlandskropper av en stadig sterkere og høyere sol, og det medfører at alt av hverdagens trivialiteter synes lettere å takle. Sånn er det i hvert fall for mange av oss. Sånn er det i hvert fall for meg.

Men, så skjer det igjen. Det som skjedde i fjor og året før. Og året før det igjen. Våryr og på lette ben danser jeg lystig ned loftstrappa en tidlig helgemorgen, klar til å suge til meg flere vårlige inntrykk. Mer enn klar til en ny dag med våronn og vakker fuglesang. Jeg slenger ytterdøra på vidt gap. Men får alt annet enn vårfornemmelser rett i fleisen. Gjennom t-skjorta, boxershortsen og gjennom marg og bein sendes en god dose snøkov og nordavindskuling.

"Ka i svarte? Jeg står og måper i døråpningen et øyeblikk, før nordavinden hjelper meg på det mest effektive vis med å slamre døra igjen foran nesen på meg."

Hva jeg tenkte akkurat der og da egner seg neppe på trykk, så det skal jeg ikke formidle videre. Jeg gikk i hvert fall slukøret tilbake. Satte på kaffetrakteren og slengte meg ned i godstolen i stua. Skulte stygt på det hvite infernoet utenfor vinduet, og sendte en varm tanke til min venn tjelden, som sikkert sto og hutret og hang med nebbet i flomålet og hestehoven ved veien som fikk en ugjestmild og iskald velkomst av værgudene på Helgeland.

Når jeg tenker tilbake, så innser jeg at jeg går på denne smellen hvert eneste år. Minst én gang. Kanskje også to eller tre ganger i løpet av våren lar jeg vårstemningen ta bolig i kropp og sinn, før jeg plutselig og på brutalt vis blir påminnet om at vi faktisk befinner oss i arktiske strøk, og at det er relativt usannsynlig å oppleve en «ekte» vår i april. Og ennå er det en stund til pinseria eller reinkalvria skal sjokkere oss. Vi får sikkert kjenne på de riene også, før vi endelig kan sette en endelig strek over vinteren.
I mellomtiden trøster jeg meg med at for hvert vårtegn jeg oppdager, så er vi ett steg nærmere sommer og varme. Og i skrivende stund lirker sola seg gjennom skydekket over Nesøya, og smelter det hvite som har lagt seg som et teppe over min øyværingsvår. Da avdekkes sikkert enda flere tidlige vårtegn. Tjelden og undertegnede kan fornøyd fortsette våronna.

God jul, godtfolk :)

Det er tidlig desember, nordlyset danser i all sin grønnhvite prakt over himmelen og det er gnistrende kaldt utenfor frostrosene på stuevinduet. Værgudene har i all sin førjuls raushet spandert noen få centimeter med nysnø, som lyser opp en ellers beksvart vintertilværelse nå i den nordnorske mørketida. Den eneste lyden som høres der ute er forsiktig knaking fra tynne isflak i flomålet, og små bølger som treffer land. Førjulsfreden har senket seg, og ser vi bort fra småfuglene på fuglebrettet og havørna som sirkler over Nordnesøyvågen, så er naturen i stor grad i pausemodus. Stivnet til is, mens den venter tålmodig og stille på at sola skal snu og etter hvert spre litt etterlengtet energi og lys.

Inne i stua hos oss er det alt annet enn mørketid. Det er tent nærmere tusen julelys, det dufter av julebakst, ungene klipper og pynter skeive, skakke og sjarmerende julekort og fra høytalerne strømmer Prøysens kjente julemelodier.
«No har vi vaska gølvet og vi har børi ved», påstår den gamle visekunstneren, men teksten er bare sånn halvveis sann i vår førjulsverden. Gulvet er ikke nyvaska ennå. Men del to av strofa er rett. For far står ikke bare og ler, som en viss annen farsfigur litt lenger uti «Julekveldsvisa». Far her i huset har «børi ved». Og nå står hans firbente venn i sort støpejern og tygger ivrig på knusktørr bjørkeved, og varmer husfar for tredje gang. Minst.

 Det sies at ingenting slår ekte peisvarme, og det kan vi skrive under på. I lyset fra flammene drømmer jeg meg tilbake til fine vinterdager i skogen, da vi saget og dro til gards årets vedforsyning.
Vi arbeidet oss både varme og andpustne, både jeg og ungene. De deltok med stor iver i vedskogen, og mens noen trær falt, fant de alltids et nytt å klatre i. Noen dager senere var jeg minst like svett igjen, da jeg først jobbet med motorsaga, og deretter med øksa. Til slutt skulle veden stables, før jeg kunne overlate til værgudene, våren og varmen å tørke veden.

Og nå har veden altså nådd sin siste destinasjon. I skrivende stund går den opp i røyk og aske i ei adventspyntet stue – der peisovnen er selve hjertet som sprer varme og energi.

Og mens støpejernet er så varmt at det nesten gløder, englespillet danser rundt i ring og far har dratt krakken bortåt ovnsglaset, legger husets minstemann på fire med ett bort både saks og papir. Han kikker tankefullt bort mot far og vedovnen. Grubler stille i noen sekunder før han spør.
- Du pappa. Trur du julenissen tør å klatre ned pipa når du hele tiden fyrer i ovnen? Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare.
- Jeg tror vi lar døra stå ulåst på lille julaften. Sånn at han kommer seg inn den veien, sier jeg til slutt.
- Det er nok best. Det var lurt. Junior nikker enig, og kan klippe videre på nissekortet til bestemor.

Jeg drar krakken med meg bort til vinduet. Utenfor stua er det like kaldt. En strime av røyk stiger opp fra pipa på nabohuset også, og forsvinner mot en stjerneklar kveldshimmel. Over taket ser jeg en stjerne som blinker og lyser litt ekstra klart. Jeg tar meg en god slurk av kaffekoppen med nissemotiv, mens jeg smiler ut mot vinterværet. Kjenner julefreden senker seg i kropp og sinn, mens Prøysen synger siste linje i si julekveldsvise, og vedovnen og ungene jobber trofast videre med sitt.

God jul!

ALLE KORT PÅ BORDET

- ­Piiiiip. Et nytt varsel dukker opp på mobiltelefonen. «Batterinivået er kritisk lavt». Klar beskjed fra en sliten og varm Samsung. Det er bare å logge av Facebook og avslutte økta på VG-nett. Det er bare fem prosent strøm igjen på batteriet.
Jeg sitter godt tilbakelent på hurtigbåten fra Bodø, med mange sjømil igjen. Uten mobillader. Den ble glemt igjen på kjøkkenbenken hjemme. Så jeg bruker siste rest av batterikapasiteten til å sende en melding hjem, der jeg med få bokstaver forklarer ståa. At jeg blir utilgjengelig en stund, men at jeg er på rett kurs og på rett båt.

Jeg legger mobiltelefonen i lomma, retter opp seteryggen og nakken, tar meg en slurk kaffe og tar et lite overblikk. Gransker mine omgivelser. Det er masse folk på reisefot i dag. Og en svært stor andel av mine medreisende sitter med nesen plantet i displayet på en mobiltelefon eller med blikket stivt festet i skjermen på en bærbar pc eller et nettbrett. Noen pensjonister er unntaket. Et par av dem sitter med avisa og et par damer svinger strikkepinnene. Et par ungdommer sover også. Men de fleste er i en helt annen verden. De er online – sannsynligvis i en eller annen spillverden, på sosiale media eller i en film eller serie.

Rundt et av bordene like ved min vindusplass sitter fem ungdommer, og alle sitter med hver sin telefon. Taster og smiler. Fingrene danser over tastaturet, og de slipper bare tastene et øyeblikk nå og da for å hente litt potetgull fra posen på bordet. De sitter helt i sin egen nettverden. To av dem har headset på. De sitter slik jeg nettopp satt. Det er fascinerende å se på dem, og det får meg til å tenke på hvordan det var før. Da vår gjeng av ungdommer mønstret på hurtigbåten, og skulle hjem for å nyte helg eller ferie.  

Jeg har reist temmelig mye med hurtigbåt og ferge. Når man er født og oppvokst på en øyperle uti havet, blir man snart vant til det. Særlig når man blir 15-16 år og må flytte til fastlandet for å gå på videregående skole. Tre-fire timer hver vei i helgene med hurtigbåten var ren rutine og null stress for en hybelboer på Ørnes. Og da hadde jeg og mine medelever verken bærbar pc eller nettbrett. Facebook og Snapchat fantes ikke og Wordfeud fantes bare i fast form med ekte scrabblebrikker av plast.
Hjemme på Nesøya var det så dårlig mobildekning, at det var liten vits å investere i mobiltelefon, selv om det fantes noen tidlige versjoner av denne «luksusvaren» på markedet.  Jeg følte ikke at jeg trengte det heller, så vidt jeg kan erindre. (Når jeg forteller sånt hjemme, synes ungene jeg høres eldgammel ut…) Det vanlige var å oppsøke telefonkiosken på Ørnes II, hvis jeg hadde noe å melde til heimen.

På slutten av gymnastida på Ørnes kjøpte jeg meg imidlertid noe som i beste fall minnet om en mobiltelefon. En oransje og grå Alcatel som var på tilbud på Flipperkiosken ble min første egne telefon. Den kunne jeg ringe med og sende korte meldinger med, hvis det var penger på kontantkortet. Telefonen var ingen fryd for øyet, og når du snakket i den, hørtes det ut som om den du snakket med var fanget i en blikkboks. Displayet var én linje, som på en gammel kalkulator. Det var uansett et stort steg i min teknologiske tilværelse, men det kan ikke sammenlignes med dagens mobilbruk. Da kjente jeg nemlig ingen panikk om telefonen var uten strøm en dag eller to. Jeg hadde ikke oppdaget og erfart dette falske behovet om å være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Når jeg tenker tilbake, kjenner jeg at jeg savner akkurat det litt.

Men tilbake til hurtigbåten, og våre reiser til og fra Ørnes eller Bodø. For da var det ikke iPad og Ipod og Iphone som gjaldt. Da var det kortstokken og utallige runder med rundmattis som hjalp oss til å få tida til å gå. Noen av de mer beleste av oss studentene prioriterte selvfølgelig å lese ei bok. Ei sånn ordentlig ei av papir. Sånne som pynter opp i kontorhylla hjemme, men som jeg sjelden finner tid til å sette meg ned med. Men selv var jeg relativt fast deltaker i kortspillet. Vi hadde knapt rundet Mesøya, før første runde var i gang. Man vant litt og man ble mattis også innimellom, uten at det medførte noe stort drama. Det ble et kort avbrekk mens vi byttet båt på Tonnes, før vi fortsatte der vi slapp på Rødøyløva – på siste etappe heim til mor og far.
Det var hyggelig og sosialt. Vi løste garantert mange verdensproblemer mens vi kastet kortene på bordet. En hel masse «sjitprat» ble det selvfølgelig også.

Dagens teknologi er på mange måter fantastisk. Å kunne nå ut til hele verden på brøkdelen av et sekund gjennom en touchskjerm er utrolig og langt over min fatteevne. Men hadde det ikke vært godt om vi kunne bli litt flinkere til å legge telefonen eller nettbrettet unna iblant? Mister vi ikke noe i relasjonen til andre mennesker når vi til stadighet må innom diverse nettsamfunn for å dele og studere egne eller andres tanker, ord og gjerninger? Når vi snakker mer med naboen på Facebook enn ansikt til ansikt? Det var fristende å sette seg sammen med ungdommene ved nabobordet og ta opp diskusjonen. Kanskje lære dem rundmattis. Men jeg lot det være. Tok heller opp den bærbare pc-en, satte blikket i skjermen og skrev noe «Sjøsprøyt» om temaet. Akkurat like skjermavhengig som før.

BÆST UTEN BALL

Okei. Det er vel bare å innse nederlaget nå. Det er ikke tvil. Det siste profftoget har gått, og jeg fikk aldri billett. Jeg nådde ikke helt opp. Sånn er det bare. Det kommer nok ingen telefoner fra imponerte og interesserte talentspeidere fra Leeds, Barcelona eller Bodø/Glimt. Jeg kan vel bare slutte å vente på henvendelsen. De ringer visstnok veldig sjelden til smålubne 36 og ett halvt-åringer med sterkt nedadgående formkurve og tilsvarende oppadgående vektkurve. Dessverre.

Det er litt sørgelig, men sant. Jeg ble aldri oppdaget av toppklubbene. Målsniken fra Nesøya fikk aldri muligheten til proffspill i Europa eller på landslaget, slik planen var i mine unge dager. I de glade åtti- og tidlige nittiårene var det ingen tvil om det prioriterte karrierevalget. Mens jeg sto på plenen foran huset og driblet og trikset meg forbi en svimmel Diego Maradona og dundret ballen i mål bak en sjanseløs Bruce Grobbelaar, lyste proffdrømmen foran meg så klar og så reell. Det var bare et tidsspørsmål før hageflekken hjemme var byttet ut med Elland Road, Wembley og Ullevål. Verden ventet i spenning på gjennombruddet mitt. På hjemmebanen var fotballskoene gjerne et par seilerstøvler og motstanderne var som regel busker og sykler. Men likevel. Når triksene satt som planlagt, og jeg med strak vrist dundret plastballen inn i vinkelen gikk det et sus av begeistring gjennom omgivelsene ved mitt eget hjemmestadion. Eller var det bare nordavinden som suste i trærne? Mulig det. Men innlevelsen var i hvert fall stor og drømmen var ikke mindre.

Fotball var livet. Gutterommet mitt var tapetsert av fotballplakater jeg hadde fått som medlem i Boing-klubben, og hver lørdag ettermiddag satt jeg klistret foran TV-skjermen og fulgte Tippekampen på NRK med store øyne. Fanget opp noen nye finter og triks, og kranglet litt med dommeren før jeg på ny entret banen utenfor husveggen. Klar til dyst. Klar for nye innbilte mesterskapsbragder, der nervøse motspillere hadde svært lite å stille opp med. I likhet med mammas hagevekster. Blomstene hennes levde et særdeles farlig liv i bedene rundt på gressbanen, og mang en tulipan mistet hodet i kampens hete. Men noe må jo ofres om man skal nå målet og oppnå millionkontrakt.

Jeg var min egen kommentator, og med ekte Arne Scheie-innlevelse og dialekt, lot jeg superlativene hagle når ballen smalt i mål – i hagegjerdet mellom to skjelvende seljetrær. Armene ble løftet over hodet og jeg tok imot publikums «hyllest». Fra et hjemmepublikum som vanligvis besto av tre måser, to kråker en halvskremt huskatt og ei lillesøster som holdt på med helt andre ting – og som strengt tatt ikke var imponert i det hele tatt.

Der var man en gang. Klar for den store fotballverden. Men en fotballkarriere består som kjent av både oppturer og nedturer. Dessverre kom min avgjørende nedtur ganske tidlig. Etter store karrierehøydepunkt som finaleseier i Selsøyviklekene tidlig på nittitallet og en sterk borteseier for Nesøy City mot Gjerøy United litt senere i samme tiår fikk karrieren en knekk.
Før vi går videre og drøfter årsaker til karriereknekken, tar jeg meg friheten til å dele et lite minne fra den nevnte kampen på Gjerøy.  Under den kampen gjorde undertegnede seg nemlig for første og eneste gang bemerket i media for noe som nesten minner om en fotballbragd. I en reportasje i Helgelands Blad sto følgende å lese etter kampen; «Unge Kenneth Didriksen fra Nesøya var muligens en smule overtent i starten av kampen. For fire minutter ut i oppgjøret var stillingen 1-1, og Didriksen hadde scoret begge målene…».

Sånn kan det gå. Men det var ikke prestasjonen på Gjerøy som bremset karrieren. Nei, årsaken er nok langt mer sammensatt og ganske alminnelig. For en eller annen gang i ungdomsskoletida mistet den selvutnevnte toppscorerkandidaten fra ytre strøk fokus på målet. Karrieren skled av foten i et sleivspark. I en hel volley som skrudde langt utenfor mål og endte utenfor sidelinja og langt opp på tribunen. Da ballen skulle hentes ned oppdaget jeg med ett at det finnes andre spennende ting i verden. Sånt som jenter. Sånt som fest og moro. Sånne utenomsportslige aktiviteter og interesser som gjorde at fotballskoene fikk roligere dager stadig lenger inne på skohylla. Jeg havnet i den klubben som veldig mange av oss kommer til i når puberteten herjer i kroppen, og alskens spennende skjer rundt et forvirret tenåringshode. Man drømmer fremdeles om «stang inn». For all del. Men det har vel strengt tatt ingenting med fotball å gjøre.
I den storklubben er det langt mellom millionlønningene, men det er der de fleste av oss ender. Selv om vi var svært sikre på egen proffsuksess noen små år tidligere.

Der ble det stopp. Så her står jeg i dag. Eldre enn de aller fleste tippeliga- og premier league-spillerne. Uten utsikter til noen proffkontrakt. Uten millionlønn. Uten kondis. Uten fotballsko.

Men det er langt fra helsvart. For en viktig ting har jeg sikret meg. Eller rettere sagt; fire viktige ting har jeg fått på plass. Noe som er mye mer verdifullt enn noen proffkontrakter, og noe som så absolutt gir avkastning i form av flotte fotballopplevelser. Da min egen fotballkarriere måtte vike for ungdommelig mot og overmot på helt andre områder, har jeg – uten å tenke spesielt over det – muligens sikret min fotballframtid på annet vis. Og hvem vet. Kanskje proffdrømmen ikke er så fjernt unna likevel? Jeg har nemlig fått fire flotte barn, og fars fotballinteresse synes å ha smittet over på flere av dem. Så nå bretter jeg opp ermene, og påtar meg gjerne stillingen som personlig veileder, manager og skuddredd målvakt. Jeg går helhjertet inn for å hjelpe dem opp og fram i den vakre fotballverden. Så får vi se om de makter å henge på lenger enn meg, eller om de faller for de samme fristelsene som sin far.. Uansett står supporterpappaen og manageren der for å backe dem opp i sin videre karriere. 

Det er en stor fornøyelse å stå på sidelinja når ungene spiller, og det gleder et halvgammelt fotballhjerte stort når eldstejenta deltar på sonesamling, og scorer mål etter mål for sitt lag. Det ble kanskje ikke gylne år for meg hos Leeds United. Og det ble definitivt ikke landslagsplass. Men fotball er så mye mer enn det. Og nå nyter jeg livet som fotballpappa. I akkurat passelig tempo og med hjemmeseier uansett resultat.

FRYKT IKKE MANNEN MED LJÅEN

I hvert fall ikke hvis mannen som svinger relativt ukontrollert med det utdaterte landbruksredskapet viser seg å være undertegnede. Frykten vil i så fall være helt uberettiget. Selv ikke timotei, løvetann, hundekjeks eller annet gress og ugress trenger å bli særlig bekymret for livet og framtiden, når «dødsengel» Didriksen stiger fram på åkerkanten med ljåen løftet til kamp.
Og en ting kan jeg love. Det kommer ikke til å skje at jeg utfordrer grøden på den måten flere ganger heller. Jeg har gitt opp den karrieren. Min debut med ljåen blir min siste opptreden med redskapet. Nå for tiden finnes det jo heldigvis så mye kjekt motorisert utstyr, som heller bør benyttes av den moderne mann.

Det så jo så lett ut når jeg tenkte på det. Når jeg mimret tilbake til sånn som jeg husker ljåslåtten fra min barndom. Når de voksne svinget ljåen med raske bestemte bevegelser, og la ned kvadratmeter på kvadratmeter av grønt gress til husdyrene. Raket det sammen og hang det på hesjene til tørk.
Da jeg vokste opp hadde vi nok forlatt ljåens virkelige storhetstid, og jeg husker at den stort sett ble brukt til å høste gresset på mer utilgjengelige steder, men likevel. Den var et nyttig redskap, og sikret en god del ekstra fôr til dyra i fjøset.
Min jobb som liten spirrevipp på en kvart ljålengde, i tillegg til litt raking hist og her, var å sveive på den store tunge slipesteinen, mens ljåen ble kvesset. Husker ennå godt lyden av jernet når det danset i litt ujevn takt mot steinen. Hvordan tonen endret seg og jernet sang når det ble helt mer vann på steinen. «Slipsteinsvalsen», som Alf Prøysen beskrev så flott, er et kjært barndomsminne.

Men før jeg mimrer meg enda lenger ut på åkrene- la oss vende tilbake til han med ljåen på Nesøya denne sommeren. Og la meg fortelle litt om bakgrunnen for mitt stunt på åkeren.
Vi driver ikke med landbruk her ute på øya, jeg og familien min.  Vi har ikke fjøs, og ingen drøvtyggere å holde med mat. Takk og pris. De ville gått en særdeles mager vinter i møte, om undertegnede skulle hatt ansvaret for å høste inn vinterforsyningen deres.
Nei, vårt eneste husdyr er den passe lille kaninen «Junior», som tilhører eldstejenta. Men også kaniner trenger tørrhøy, så når det var tid for førsteslått for de ordentlige gårdbrukerne her ute, ble det vedtatt at vi skulle lage oss ei lita hesje ved huset, og tørke litt høy som vi kunne servere kaninen til vinters. Å slå et lite grann gress med ljå skulle vel være lett match. Trodde jeg.

Men hver gang jeg følte jeg nesten fikk dreisen og den riktige «schwongen» på redskapet, så ble det bom stopp eller svisj i løse lufta. Enten sto jeg fast i bakken eller så strøk jeg bare ned gresset foran meg.
Det var nok dessverre ikke mange gress-stråene som møtte sin overmann mens jeg rotet rundt med ljåen på åkeren. Og det gikk ikke mange minuttene før ljåen ble parkert bestemt ved husveggen, og jeg hentet fram skjøteledning og elektrisk kantklipper. 
Litt senere på dagen var vi i mål med prosjektet. Da kunne jeg og min kjære beundre utsikten mot Nordlands trolig aller minste hesje. Et par meter lang, litt slakk i strengene, men kledt etter beste evne med grønt vinterfôr, som forhåpentligvis blir god føde for «Junior» når vi forlater sommersesongen. Hvis det blir såpass høytørk, da…

Slåtta på gammelmåten er ikke den eneste «jordiske aktiviteten» vi har forsøkt oss på i år. Sammen med noen gode naboer har vi etablert potetland på en bortgjemt åker, og i kasser utenfor huset har det blitt plantet salat og gulrøtter. Disse vokser fint. Noen sukkererter ble også plantet ved husveggen, men de nektet plent å møte den nordnorske sommerens sju-åtte kalde nordavindsgrader ansikt til ansikt, og etter å ha konstatert at disse vekstene valgte å bli under jorden, ble de erstattet av blomster.

Vi har også høstet inn noen av råvarene som finnes naturlig i vårt område. Undertegnede har blant annet tatt på seg oppdraget med å høste inn ei stor bøtte granskudd, som ble kokt til saft på tidligsommeren i år. Riktig så friskt og godt, ble det. Rabarbrasyltetøy ble kokt før sankthans, og vi gleder oss nå til å høste mer av sensommerens og høstens vekster og bær. Skogen og myrene har mye godt å by på, og selv om det ikke tegner til å bli den helt store bærhøsten i år, er både jeg og min bedre halvdel veldig glad i å høste av naturen. I år regner jeg med at det blir nye smaksopplevelser på soppfronten også - når den sesongen tar til for fullt. Fruen har allerede fått ny soppbok og soppkniv, og hun ønsker seg nå soppkurv som matcher hennes stadig større soppinteresse. Jeg gleder meg allerede til å smake på nye retter.

Men nå får dere ha meg unnskyldt, kjære lesere. Jeg må nok forlate tastene for en stund. Jeg har nemlig lovet å ta ei lita arbeidsøkt i potetlandet. Snart skal det høstes potet. Derfor har jeg funnet fram et annet redskap med lange og stolte tradisjoner i norsk jordbruk. Grevet står klart til dyst, og det samme gjør snart jeg.

Jeg får bare håpe at ikke grevet skaper like mye hodebry som ljåen gjorde.  Da må jeg trolig begynne å spare til traktor..

Joda. Ellers går det bare bra.

Ærede lesere. Dere er nå i ferd med å bli vitner til et noe uvanlig eksperiment. Et skrivebordseksperiment med innslag av lett tortur og svært lite sunn fornuft, der undertegnede er forsøkskanin, og der min kropp og min psyke blir satt på prøver den ikke har vært borti før.
Det er muligens ikke verdens mest vågale eksperiment, det går heldigvis ikke ut over andre enn meg selv, men det er definitivt basert på en sann historie, og det skaper utvilsomt utfordringer for undertegnede både på det fysiske og det mentale plan akkurat i øyeblikket. Hva er utfordringen, spør du? Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg skal prøve å være kreativ skribent, etter en lang våkenatt til havs, og halvveis uti dag to som nikotinfri…

Alle som har sluttet å røyke eller bruke snus, og som med lett hevede, selvsikre øyenbryn blåser ut at det var «ingen utfordring», «ikke noe problem», «lett match» eller «piece of cake» for den saks skyld. Unnskyld meg, men jeg tror ikke på dere. Ikke i det hele tatt. Den slags selvbedrag er sikkert godt å klamre seg til i ettertid. Noen drøye uker etter at sneipen er slukket for godt og snusleppa og fortennene er bleknet. Men påstanden om at det er «så lett, at» kan dere bare ta med dere lenger utpå blåmyra. I hvert fall de av dere som sa det var så lett, så uproblematisk – etter at dere lykkes på fjerde forsøk.

Jeg har akkurat rundet dag tre uten nikotin, og det er slettes ikke noen dans på roser. Nå skjønner ikke jeg at det skal være behagelig å danse på roser heller, men uansett. Jeg har ikke vondt noen steder, det er ikke det. Men jeg er så til de grader fjern og forvirret, at jeg er strengt tatt både spent og en smule bekymret med tanke på hva som kommer på trykk i MA under vignetten «Sjøsprøyt» på torsdag. Hva jeg skal lire av meg av uvesentligheter denne gangen. Uten plan og uten snus.
I om lag 20 år har jeg vært avhengig av å ha sigaretten eller snusboksen tilgjengelig. Mange av mine nærmeste har rådet meg til å slutte, og jeg vet jo at det er på tide og at det er lurt. Jeg vet jo så inderlig godt at det ikke finnes en eneste god grunn til å fortsette.
Nok får være nok. Nå tror jeg at jeg har motivasjon tilstrekkelig for å slutte, og å lansere slutteplanene og skrive høyt om det både på Facebook, på blogg og i avisa gjør det jo heller ikke lettere å gi etter for suget.

I dag er det mandag. I natt var jeg på havet på jakt etter storseien og dens artsfrender i havet mellom Nesøya, Selvær og Myken. Har akkurat levert fangsten, gjort fast båten og latt juksamaskinene få en velfortjent pause. Øyelokkene mine begynner å bli fryktelig tunge. Selv ikke Didriksens svarteste kaldkaffe har nevneverdig effekt lenger. Jeg kunne lagt meg nedpå en time eller to. Men da hadde eksperimentet gått i vasken. Jeg må få ferdig månedens «Sjøsprøyt» til Meløyavisa før jeg stuper under dyna.  Jeg må være i mål med teksten før deadline. Og jeg må bevise for meg selv at jeg faktisk klarer å jobbe og gjøre noe fornuftig uten å pakke overleppa full av nikotin eller smatte på en sigarett. At man plusser på eksperimentet med en dose søvnmangel i tillegg gjør bare det hele litt mer krevende.

Vent litt. Må ta meg en liten pause, en neve Fishermans Friends og en heftig slurk svartkaffe før jeg fortsetter å skrive. Sånn. Jeg gjesper så det knaker i kjevene og to-tre husfluer går med i dragsuget når jeg prøver å suge til meg ekstra energi fra den oksygenfattige lufta rundt min kontorplass ved kjøkkenbordet. Joda, en sterk pastill hjelper litt. «Strongest there is», heter det vel. Greit. Ok. Hvor var jeg? Jo. Et eksperiment, var det. Fysisk og mentalt var det.
Kjenner egentlig sørgelig mye annet enn inspirasjon til skriving ta bolig i kroppen min. Matlyst, søtsug, søvnmangel og nikotinabstinens er det jeg føler. Jeg stikker hånda ned i bukselommen og leter for ørtende gang etter noe som ikke er der. Snusboksen er forært ildgudene i vedovnen. Og butikken er stengt. Sukk. Bare Fishermans Friend og tyggis. Sukkerfri Extra. Jeg tar en mintpastill til. Har for lengst passert den kritiske inntaksgrensen med varsko om lakserende virkning. Men det skiter jeg i.

Sånn. Da vet dere hva som rører seg under topplokket hos undertegnede akkurat i øyeblikket. Og det var sånn omtrent herfra i teksten jeg skulle styre dere elegant inn på et interessant tema. Starte på en tankevekkende tekst, med snert, humor og en litt alvorlig undertone, kanskje. En dose samfunnssatire. Litt forfriskende hverdagslitteratur, som ville gi dere noe å tenke på – noe å filosofere over en ellers grå og alminnelig torsdag formiddag.
Men det er bare å beklage. Det er ikke noe som helst å hente under håret på Didriksen i dag. Det foregår yderst lite fornuftig bak de tunge øyelokkene mine for øyeblikket. Når jeg konsentrerer meg skimter jeg konturene av en «General-logo», og jeg synes så tydelig jeg hører pipingen fra en juksamaskin. Ellers hører jeg klart og tydelig at senga og sofaen roper etter meg i kor.

De dype betraktninger og våkne observasjoner utgår denne gangen. Så får vi heller si at dette var årets dose agurknytt fra Didriksen. I god sommertradisjon. Og neste gang jeg skal skrive til dere, lover jeg å ha ristet av meg nikotinsuget, og da skal jeg være både opplagt og uthvilt.
Jeg erklærer herved eksperimentet for avsluttet, og på sett og vis vellykket. Jeg rakk i hvert fall deadline. Og jeg er fremdeles røykfri. 

God sommer!

Klar for nye tokt

Sommeren er her. Selv om værgudene sliter tungt med å klare å by oss et tosifret antall grader, og regnbygene som serveres oss er kalde som hagl, så er det sommer. Kalenderen kan ikke ta feil. Stillongsen er lagt bort, og jeg nekter plent å ta den på igjen.

Og når sommeren melder sin ankomst, varm eller kald, tørr eller våt, så begynner jeg å lengte etter livet ombord i «Bølgen» - den hundre år gamle kutteren som tilhører min gode journalistkollega Yngve. I tre år har vi to tatt et sommerlig reportasjetokt med skuta på kysten av Helgeland og Salten, og våre opplevelser er blitt både til avisreportasjer og bok.

Følgende uhøytidelige tekst finnes avslutningsvis i boka vår – og handler om noen av de mer lattervekkende opplevelsene vi hadde på turene.

Fra lettmatrosens minnebok

Det sies at man husker godværsdagene best, og det er helt sikkert noe i det. Minnene om speilblankt hav, midnattsol og smørblide, sommervarme øyværinger glemmer vi aldri. Men når vi tenker tilbake er det også minner som umiddelbart vekker latter og hoderistende, småflau humring. Minner som aldri vil gå i glemmeboken. Ikke fordi de var så mektige, imponerende eller rørende. Tvert imot. Det er kanskje ikke alt man burde fortelle, men tabbene og de mindre heldige øyeblikkene har gitt oss mang en hyggelig mimrestund i etterkant. Og de hører liksom med når man skrur tida tilbake og slår opp i minneboka.

Da vi skulle legge ut på tokt første gang i 2010, måtte vi gjøre helomvending utpå fjorden da vi med ett oppdaget at alt av tauverk lå igjen på kaia. Med denne forglemmelsen i bakhodet var vi ekstra påpasselige før tokt nummer to. Tau og tamper ble lagt sirlig på plass på sine riktige plasser om bord, før skipperen slo et par slag i skipsklokka og «Bølgen» gikk fra kai. Lettmatrosen rakk akkurat å tenke «sånn, der var vi i gang», trekke et lettelsens sukk og sette seg ned på romluka med kameraet klart, da en snodig lyd fylte luften i Hamn: «Sproooiiing».  Den hadde strekt seg alt den kunne, men landstrømmen klarte til slutt ikke å holde igjen flere tonn kutter i god fart fra kai…

En annen utfordring vi hadde på våre tokt var å finne såpass internettdekning at vi fikk sendt våre reportasjer underveis. Både i Bodø, på Ørnes og i Sandnessjøen satt utålmodige redaktører og ventet på livstegn, bilder og tekster fra sine to sjøfarende kolleger. Mange ganger måtte vi spørre lokalbefolkningen om å få låne trådløse nett og en midlertidig kontorkrok, slik at vi fikk sendt fra oss våre historier og bilder. Et av de mer spesielle kontorene som ble brukt, var handicaptoalettet tilhørende Nord-Dønna båtforening. Det var utvilsomt noen båtturister som stusset fælt da de slo opp døra for å få gjort sitt fornødne, og oppdaget at skåla var okkupert av journalister med pcen på fanget. Men vi var da høflige. La fra oss mus og tastatur på dogulvet og forlot området en stakket stund, mens folk fikk bruke rommet til det egentlig var ment til. Det ble litt løping inn og ut, og arbeidsklimaet var til tider krevende. Men redaktørene ble fornøyd og vi kunne mønstre på igjen. På jakt etter nye saker og nye nett-tilkoblinger.

I boka har vi beskrevet våre små motorproblemer underveis på turene, og vårt etter hvert nærmest intime forhold til kystens tapre heltinne «Ruth Opsahl». Vi har også beskrevet hvordan vi måtte løpe nesten alt våre smekre kropper kunne greie for å nå igjen noen intervjuobjekter som trodde vi var Jehovas vitner, og vi har beskrevet skipperens heller karrige tilværelse i rommet, under et dekk som lekket som en sil. Undertegnede vil aldri glemme synet som møtte ham, da han våknet av skipperens hese rop om hjelp, da han holdt på å forkomme i søkkvåte sengeklær under romluka. Da båteieren endelig stakk hodet inn i lugaren, minnet han mest om en forvokst, nyfødt kråkeunge, rød i nebbet og med noen våte hårtjafser pekende i alle himmelretninger. Det var et syn som for alltid vil få meg til å trekke på smilebåndet.

Så. Det er ikke bare godvær og solvarme som brenner seg fast i minnet. Det er også viktig å huske de små lattervekkende øyeblikkene, de friske replikkene som haglet og skapte god stemning og også de gode samtalene man kunne ha over kveldsmaten når vi hadde ankret opp for kvelden. Det er det som skaper helheten, og som gjør at våre Kysttokt har vært uforglemmelige opplevelser. Jeg håper det blir enda flere turer med «Bølgen». Vi har fremdeles mange plasser å besøke, og mange ledige sider i minneboka.    

Det blir nok et tokt også sommeren 2015J