Ærede lesere. Dere
er nå i ferd med å bli vitner til et
noe uvanlig eksperiment. Et skrivebordseksperiment med innslag av lett tortur
og svært lite sunn fornuft, der undertegnede er forsøkskanin, og der min kropp og min
psyke blir satt på prøver den ikke har vært borti før.
Det er muligens ikke verdens mest vågale eksperiment, det går heldigvis ikke ut over andre enn meg selv, men det er definitivt basert på en sann historie, og det skaper utvilsomt utfordringer for undertegnede både på det fysiske og det mentale plan akkurat i øyeblikket. Hva er utfordringen, spør du? Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg skal prøve å være kreativ skribent, etter en lang våkenatt til havs, og halvveis uti dag to som nikotinfri…
Det er muligens ikke verdens mest vågale eksperiment, det går heldigvis ikke ut over andre enn meg selv, men det er definitivt basert på en sann historie, og det skaper utvilsomt utfordringer for undertegnede både på det fysiske og det mentale plan akkurat i øyeblikket. Hva er utfordringen, spør du? Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg skal prøve å være kreativ skribent, etter en lang våkenatt til havs, og halvveis uti dag to som nikotinfri…
Alle som har sluttet
å røyke eller bruke snus, og som med lett hevede, selvsikre øyenbryn blåser ut
at det var «ingen utfordring», «ikke noe problem», «lett match» eller «piece of
cake» for den saks skyld. Unnskyld meg, men jeg tror ikke på dere. Ikke i det
hele tatt. Den slags selvbedrag er sikkert godt å klamre seg til i ettertid.
Noen drøye uker etter at sneipen er slukket for godt og snusleppa og fortennene
er bleknet. Men påstanden om at det er «så lett, at» kan dere bare ta med dere
lenger utpå blåmyra. I hvert fall de av dere som sa det var så lett, så
uproblematisk – etter at dere lykkes på fjerde forsøk.
Jeg har akkurat
rundet dag tre uten nikotin, og det er slettes ikke noen dans på roser. Nå
skjønner ikke jeg at det skal være behagelig å danse på roser heller, men
uansett. Jeg har ikke vondt noen steder, det er ikke det. Men jeg er så til de
grader fjern og forvirret, at jeg er strengt tatt både spent og en smule
bekymret med tanke på hva som kommer på trykk i MA under vignetten «Sjøsprøyt»
på torsdag. Hva jeg skal lire av meg av uvesentligheter denne gangen. Uten plan
og uten snus.
I om lag 20 år har jeg vært avhengig av å ha sigaretten eller snusboksen tilgjengelig. Mange av mine nærmeste har rådet meg til å slutte, og jeg vet jo at det er på tide og at det er lurt. Jeg vet jo så inderlig godt at det ikke finnes en eneste god grunn til å fortsette.
Nok får være nok. Nå tror jeg at jeg har motivasjon tilstrekkelig for å slutte, og å lansere slutteplanene og skrive høyt om det både på Facebook, på blogg og i avisa gjør det jo heller ikke lettere å gi etter for suget.
I om lag 20 år har jeg vært avhengig av å ha sigaretten eller snusboksen tilgjengelig. Mange av mine nærmeste har rådet meg til å slutte, og jeg vet jo at det er på tide og at det er lurt. Jeg vet jo så inderlig godt at det ikke finnes en eneste god grunn til å fortsette.
Nok får være nok. Nå tror jeg at jeg har motivasjon tilstrekkelig for å slutte, og å lansere slutteplanene og skrive høyt om det både på Facebook, på blogg og i avisa gjør det jo heller ikke lettere å gi etter for suget.
I dag er det mandag.
I natt var jeg på havet på jakt etter storseien og dens artsfrender i havet
mellom Nesøya, Selvær og Myken. Har akkurat levert fangsten, gjort fast båten
og latt juksamaskinene få en velfortjent pause. Øyelokkene mine begynner å bli
fryktelig tunge. Selv ikke Didriksens svarteste kaldkaffe har nevneverdig
effekt lenger. Jeg kunne lagt meg nedpå en time eller to. Men da hadde
eksperimentet gått i vasken. Jeg må få ferdig månedens «Sjøsprøyt» til Meløyavisa før jeg
stuper under dyna. Jeg må være i mål med
teksten før deadline. Og jeg må bevise for meg selv at jeg faktisk klarer å
jobbe og gjøre noe fornuftig uten å pakke overleppa full av nikotin eller
smatte på en sigarett. At man plusser på eksperimentet med en dose søvnmangel i
tillegg gjør bare det hele litt mer krevende.
Vent litt. Må ta
meg en liten pause, en neve Fishermans Friends og en heftig slurk svartkaffe
før jeg fortsetter å skrive. Sånn. Jeg gjesper så det knaker i kjevene og to-tre
husfluer går med i dragsuget når jeg prøver å suge til meg ekstra energi fra den
oksygenfattige lufta rundt min kontorplass ved kjøkkenbordet. Joda, en sterk
pastill hjelper litt. «Strongest there is», heter det vel. Greit. Ok. Hvor var
jeg? Jo. Et eksperiment, var det. Fysisk og mentalt var det.
Kjenner egentlig sørgelig mye annet enn inspirasjon til skriving ta bolig i kroppen min. Matlyst, søtsug, søvnmangel og nikotinabstinens er det jeg føler. Jeg stikker hånda ned i bukselommen og leter for ørtende gang etter noe som ikke er der. Snusboksen er forært ildgudene i vedovnen. Og butikken er stengt. Sukk. Bare Fishermans Friend og tyggis. Sukkerfri Extra. Jeg tar en mintpastill til. Har for lengst passert den kritiske inntaksgrensen med varsko om lakserende virkning. Men det skiter jeg i.
Kjenner egentlig sørgelig mye annet enn inspirasjon til skriving ta bolig i kroppen min. Matlyst, søtsug, søvnmangel og nikotinabstinens er det jeg føler. Jeg stikker hånda ned i bukselommen og leter for ørtende gang etter noe som ikke er der. Snusboksen er forært ildgudene i vedovnen. Og butikken er stengt. Sukk. Bare Fishermans Friend og tyggis. Sukkerfri Extra. Jeg tar en mintpastill til. Har for lengst passert den kritiske inntaksgrensen med varsko om lakserende virkning. Men det skiter jeg i.
Sånn. Da vet dere
hva som rører seg under topplokket hos undertegnede akkurat i øyeblikket. Og
det var sånn omtrent herfra i teksten jeg skulle styre dere elegant inn på et
interessant tema. Starte på en tankevekkende tekst, med snert, humor og en litt
alvorlig undertone, kanskje. En dose samfunnssatire. Litt forfriskende
hverdagslitteratur, som ville gi dere noe å tenke på – noe å filosofere over en
ellers grå og alminnelig torsdag formiddag.
Men det er bare å beklage. Det er ikke noe som helst å hente under håret på Didriksen i dag. Det foregår yderst lite fornuftig bak de tunge øyelokkene mine for øyeblikket. Når jeg konsentrerer meg skimter jeg konturene av en «General-logo», og jeg synes så tydelig jeg hører pipingen fra en juksamaskin. Ellers hører jeg klart og tydelig at senga og sofaen roper etter meg i kor.
Men det er bare å beklage. Det er ikke noe som helst å hente under håret på Didriksen i dag. Det foregår yderst lite fornuftig bak de tunge øyelokkene mine for øyeblikket. Når jeg konsentrerer meg skimter jeg konturene av en «General-logo», og jeg synes så tydelig jeg hører pipingen fra en juksamaskin. Ellers hører jeg klart og tydelig at senga og sofaen roper etter meg i kor.
De dype betraktninger
og våkne observasjoner utgår denne gangen. Så får vi heller si at dette var
årets dose agurknytt fra Didriksen. I god sommertradisjon. Og neste gang jeg
skal skrive til dere, lover jeg å ha ristet av meg nikotinsuget, og da skal jeg
være både opplagt og uthvilt.
Jeg erklærer herved eksperimentet for avsluttet, og på sett og vis vellykket. Jeg rakk i hvert fall deadline. Og jeg er fremdeles røykfri.
Jeg erklærer herved eksperimentet for avsluttet, og på sett og vis vellykket. Jeg rakk i hvert fall deadline. Og jeg er fremdeles røykfri.
God sommer!